Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien. Gress og asfalt som fletter seg inn i hverandre. Bort fra det gamle og på vei mot det nye. Nedover Grunerløkka, forbi restauranter og bakgårder som yrer av liv. Kanskje er det dette jeg har lett etter, dette jeg har manglet. Det er her jeg blomstrer. Jeg må bare huske å vanne, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes heller ingen som blomstrer hele året.
-
Følg meg
Følger
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
Rikke Gunnersen 
DU SKRIVER TOO GOOD!!
LikerLiker
Fredrikke Gustavsen: ÅHH, tusen takk, vakre!! Så koselig!
LikerLiker
elsker innleggene dine!! får masse inspirasjon av tekstene dine,virkelig! stå på ❤
LikerLiker
Anonym: så utrolig koselig å høre! tusen takk, fine du, det betyr så mye ❤ Stå på, du også, heier på deg!
LikerLiker
Detta er noe av det fineste jeg har lest av deg på lenge! Det føles som om brystet ditt et litt lettere nå, og at kreativiteten din blomstrer. Du er jaggu en sterk en, og håpene for fremtiden tror jeg representer akkurat hva som er et godt liv – du har land i sikte ute på dette åpne hav
LikerLiker
Sara: Elsker deg
LikerLiker