Livet for skjørt til å vente, og fort kort til å være noen andre enn deg selv

Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien, forbi alle livene, forbi drømmer, asfalt og grønt gress flettet inn i hverandre, ny sprikne blomster, og bort fra mitt gamle og på vei mot mitt nye. På vei ned fra Grunerløkka, forbi gamle bygg, med de fineste bakgårder, store dører og vinduer, en god blanding mellom matboder og vintagesjapper, et menneske hav, inspirerende klesstiler og vakre fjes. På trikken opp til Ullevål, og på trikken jeg trodde gikk til Majorstua, men hvor jeg endte opp på Torshov. På den rette trikken mot Frogner, på vei gjennom Karl Johan og videre gjennom Torggata, på vei opp til Adamstuen og på vei gjennom Bogstadveien. Så mange mennesker, alle med forskjellige liv og alt det hører med. Her, her tør de, i hvert fall noen, å være seg selv, og tenke at det er nok, for det er det jo, her er det plass nok, stort nok, til at vi alle bare kan være oss. Og her sitter jeg, midt oppi det hele, i buksene jeg aldri hadde våget å gå i egen hjemby, men her sitter jeg altså; og har aldri før følt meg mer som meg sjæl. 

Processed with MOLDIV

Kanskje er det dette jeg har lett etter. Kanskje er det dette jeg har manglet. Kanskje vet jeg nå hva som tok livet av meg, og kanskje vet jeg nå hva som kan holde meg i live. Fjeset mitt var ikke like matt da jeg så meg selv i speilet da jeg var hjemme igjen, øynene var ikke like motløse, jeg sto litt strakere. For det er disse tingene som gir mening, det er disse tingene som minner meg på hva livet er og hvorfor jeg er her. Det er disse tingene som vokser i meg, gjør meg sterkere, tillater meg å blomstre. Jeg må bare huske å vanne blomstene, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes jo heller ingen som blomstrer hele året. 

Processed with MOLDIV

Jeg får sommerfugler i magen, men det hører vell en blomst med. Denne byen, den er kanskje litt for stor, men også akkurat passe, den blir i det minste ikke for liten. Jeg ser for meg en fremtid i den, et liv, en hverdag. Jeg ser for meg at jeg går hånd i hånd med kjæresten min, en som er en smule lik meg, men også en som kan lære meg å like kunst og museumer, lese bøker og ikke hate å stå fremst på konserter, en som i helger og i ferier drar meg opp og ut, i skogen og på fjellene, i telt og i ett med naturen, en som drømmer og lever for det samme som meg. En som minner meg på at livet ikke alltid er best alene, en som minner meg på at kjærligheten, den er verdt å ta sjansen på. En som ser meg. En som ikke ser på sårene som en byrde, et uoverkommelig hinder, men som heller ser på det som en mulighet, en mulighet til å fylle de, gro de med noe fint, så godt det lar seg gjøre. En som ikke bruker setningen «å holde ut», for kjærlighet er ikke å holde ut, det er en selvfølge, i hvert fall når du elsker noen. En som tenker at Rikke, hun er kanskje syk, og hun er kanskje deprimert fra tid til annen, den ene dagen trygler hun om å få gi slipp, for hun er så sliten, så sliten, mens den andre vil hun leve for alltid, hver dag er forskjellig, men hun er verken sykdommen eller depresjonen, hun er Rikke, og det gjør det hele verdt det.

Processed with MOLDIV

Jeg ser for meg endeløse sommerkvelder med venninner ute i parken, høst og vinterdager inne på kafeer, jeg ser for meg så mye, og ikke på samme måte som får, nå ser jeg det for meg, og tenker at det kan bli en realitet. Og viktigst av alt så ser jeg for meg at jeg også kan klare meg fint her alene, enn så lenge, i en god stund. At jeg kan trives i mitt eget selskap, selv om det kanskje kan bli en smule bekymringsfullt, om jeg begynner å trives mer enn jeg allerede gjør, da blir nok livet med kun hunder til samboere fort en realitet, ikke at jeg kommer til å klage på det altså. Skal unne meg litt for god mat, alt for ofte, mens jeg kun er en liten rekvisitt i den store verden, skal ha et liv i meg selv, som alle de andre, de hundrevis av sjelene jeg passerer hver eneste dag, mens jeg tusler Oslo på kryss og tvers, minner meg selv på hvem jeg er og hvor jeg skal. 

Processed with MOLDIV

Livet er for kort, til å bli i en by som holder deg på stede hvil, og ofte tar deg noen skritt tilbake, ikke gir deg plass nok til å vokse. Livet er for skjørt til å vente på noe bedre, du må ta et valg, velge din egen lykke. Og jeg, jeg må flytte, nå, eller med en gang.

Processed with MOLDIV

6 tanker om “Livet for skjørt til å vente, og fort kort til å være noen andre enn deg selv”

  1. Detta er noe av det fineste jeg har lest av deg på lenge! Det føles som om brystet ditt et litt lettere nå, og at kreativiteten din blomstrer. Du er jaggu en sterk en, og håpene for fremtiden tror jeg representer akkurat hva som er et godt liv – du har land i sikte ute på dette åpne hav

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s