Dette vet jeg

«Det jeg vet er at jeg er villig til å sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg. Tape og vinne med samme sinn. Det er oss mot problemet, ikke oss mot hverandre. Jeg er ikke redd, ikke med deg. Vi trenger ikke å ødelegge noe som ikke er ødelagt. Blir det ikke oss, så blir det noen andre. Kjærligheten er enkel, men vi gjør den vanskelig. Det jeg vet er at jeg heller vil være med deg enn med noen andre. Det holder for meg.»

Sommerens notater

«Det er som om jeg prøver å skrive meg hel. Som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg.»

«Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser. Jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter.»

«Klokken har akkurat bikket 08:00. Bestevennen min ligger i fotenden, men hun sover enda. Jeg kan høre latter fra rommet ved siden av og lurer på om de har rukket å sove noe i det hele tatt. Vi la oss for bare noen timer siden. Stemmen min er hes og jeg har sommerfugler i magen. Sola sto opp like før vi la oss, det er blå himmel og med vinduet på gløtt kan jeg høre byen som igjen våkner til liv.»

Processed with VSCO with a6 preset

Du er helt inntil, men ikke nær nok

«Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt. Jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, som går videre. Du har hånden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, likevel så full av liv. Du rører ved det urørte i meg, det jeg trodde at var urokkelig. Du viser meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet.

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter på utsiden. Noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. For hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe så lite som et pusterom i mellom oss, men jeg vil nærmere.

Jeg skulle ønske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen. De gangene du ler. Aldri forlat meg.»

Hei

Jeg har nesten helt glemt hvordan jeg gjør dette, samtidig som fingrene beveger seg over tastaturen uten en eneste anstrengelse. Det har jo blitt en del av meg, dette her. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden sist, du er bare litt rusten. Litt sånn føles det.

Jeg har hatt så mye på hjertet, men ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Jeg kan ikke huske sist jeg var her inne. Jeg er ikke klar for å scrolle nedover for å se igjennom gamle innlegg, det gjør fremdeles vondt. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner sånn igjennom.

Et hjerte i opprør med en sjel forvillet bort i motløshet. Hele sommeren har jeg lett, lett etter den jeg trodde at jeg var. Selv i andre lette jeg. I all letingen fant jeg bare enda mer frykt.

Jeg leser det jeg skriver høyt i håp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid gjorde før. Jeg vet ikke hva jeg skal frem til, men jeg vil egentlig bare begynne et sted, prøve igjen. Om det så blir med dette.