Jeg har nesten glemt hvordan jeg gjør dette. Samtidig som fingrene beveger seg over tastaturet uten en eneste anstrengelse. Det har blitt en del av meg, det her. Vi glemmer ikke hvordan vi sykler selv om det er lenge siden sist. Litt sånn føles det.
Jeg har mye på hjertet, men vet ikke hvor jeg skal begynne (eller om det er et poeng å begynne i det hele tatt). Jeg kan ikke huske sist jeg var her inne. Jeg er ikke klar for å se tilbake. Det gjør fremdeles vondt. Det var ikke mer igjen av meg og det kan alle se. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter den jeg trodde at jeg var, men jeg fant meg ikke.
Jeg vet ikke hva jeg skal frem til, men jeg vil egentlig bare begynne et sted. Prøve igjen, om det så blir med dette.
Rikke Gunnersen 
Godt å ha deg tilbake😍🙌🏼
LikerLiker
Thea: Gullet mitt, godt å ha deg her<3
LikerLiker
Du har vært savnet ❤
LikerLiker
O: Åhh<33
LikerLiker
Du må ikke undergrave fortiden. Bildene jeg ser mår jeg blar ned er bilder av fine øyeblikk og en jente som prøver å fange de for å komme seg OppOver. Det er beundringsverdig. Kanskje ikke den versjonen du ønsker av deg selv, men likevel en versjon av deg selv. Om du føler deg som Mer, eller Klarere eller Sterkere eller kanskje du har fått løftet blikket litt, r jeg glad. Da er du mer en Rikke nå enn da, og det er jo bare bra
LikerLiker
Sara: Det er sant, det skal ikke undergraves, jeg ønsker bare å ikke å grave i den noe mer, det gir meg ingenting og fører meg ikke noe sted. Likevel kunne jeg aldri fått meg selv til å slette de, nettopp fordi det du skriver her – de dårlige som de gode er en del av prosessen, en del av livet og en del av meg. Følelsen av å ville være mer, men samtidig mindre bor i meg fremdeles, ingenting har endret seg, men jeg kom tilslutt frem til at også de følelsene er en del av livet, og det er jo livet jeg ønsker å dele, og da må jeg dele alle versjoner av meg selv. Takk, takk for at du ser på dette og på meg slik som du gjør, det som du betyr enormt.
LikerLiker