«Hold meg», hvisker jeg i det vi går lange steg i høye hæler. Vi går på lang, lang rekke. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det går vi alle hånd i hånd. Jeg har en på hver side og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere.» Det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene på dem, men de holder så hardt at de nærmest bærer meg. Jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet mitt, det dunker i hele meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. «Vi har deg» hvisker de. De har bestemt seg. Jeg kan bare falle så lang eller kort jeg er – først og fremst liten akkurat nå. For uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv til synet av deg, så kommer de løpende. Tar tak i armene mine og drar meg opp. For livet det går videre og tiden leger alle sår, og i mellomtiden må jeg plastre på og rive av om hverandre. Jeg skal falle og jeg skal fly.
Jeg husker ikke hvor, men jeg leste en gang at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den. Litt sånn er det med mennesker vi har elsket også.
Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. I armene dine var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet og brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer enn hverandre. Din kropp inntil min kropp for å holde varmen. Kyssene mettet både tørste og sult. Du ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto du ikke lenger og vinket meg hjem. Havnen var ikke annet enn knuste plankebiter, og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten.
Vår kjærlighet strakk aldri helt til, men lenger enn noe annet. Du var glad i meg på din måte og jeg var glad i deg på min. Vi fant aldri helt balansen. Vi elsket hverandre akkurat litt for mye, men ikke nok. Du trengte meg og jeg trengte deg, men det skulle aldri bli oss. Vår relasjon var preget av forskjellige språk. Vi kunne spilt hverandre gode, men fortiden tok oss igjen og satt oss ut av spill. Likheter ble svakheter og i stedet for å vokse sammen vokste vi ifra.
Rikke Gunnersen 