Den hjertevarme storbyen, maten og bivirkningene som følger med den beste medisin

Hei, mine flotteste! Da er jeg tilbake etter en langhelg i Trondheim, som gikk over all forventning. Som vi har kost oss!! Hvordan er det med dere?

Jeg besøkte i hovedsak kusinen min, som bor sammen med kjæresten sin and their dog, men vi rakk også en tur innom tvillingbroren min og hans kjæreste. Det er alltid så godt å se dem alle igjen! Vi har alltid vært en trekløver, jeg, broren min og kusinen vår. Vi har vokst tett, til tross for timer og fjord og fjell i mellom oss, og hver sommer har vi delt rom og seng, hverdag og liv, eventyr, gleder og sorger. De tar meg tilbake til tryggheten jeg hadde som barn, hos de finner jeg ro, ro nok til å huske hvem jeg er. Med de føles ikke verden like skremmende, det er som om jeg blir et barn igjen, lysten på livet, for vi tre, vi skal jo klare alt sammen.

Processed with VSCO with a6 preset

Vi har tatt livet som det faller seg og gossa oss glugg i hjel! Kusinen min og kjæresten hennes har også blitt slike planteetere som meg, så vi har egentlig bare spist. Spist og spist og spist og spist, og det er jo få ting som slår det, spør du meg. Igjen blir jeg som et lite barn, for flere av storbyene har virkelig steped up their game de siste årene, og begynner å få this plantbased thing figured out, så nå må bare småbyene henge seg på, så er vi et steg nærmere better health and a better world (hehe). Det er mye godt å spise, det er bare tullball at veganere kun spiser grønnsaker. Til tross for at alt jeg spiser er plantebasert, så føles det faktisk ut som at jeg spiser færre grønnsaker enn før, fordi the food is that good!! Ikke at grønnsaker ikke er godt, hadde jeg syntes det hadde jeg vært fucked, men det smaker så mye mer enn bare grønnsaker.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi var ikke innom et eneste sted som ikke solgte eller serverte mat, no joke (utenom en kosmetikk-butikk fordi jeg som vanlig knuste pudderet mitt..), og vi som skulle utforske Trondheims skatter, men vi holdt oss til maten. Jeg tror kanskje min kjærlighet for mat har gått litt over styr, eller.. vi vet vell alle by now at den faktisk har det, but I can´t say hate it. Det virker som hovedfokuset mitt, utenom reisefølget og/eller de jeg besøker så klart, har blitt maten. Nettloggen er alltid endeløs av søk på «vegan placec in..» «veganske alternativer i..» osv. Gudameien, why am I like this, what have I become. Well, da er det vell kanskje sant likevel, at man blir det man spiser. Dobbelthake, I will learn to love and embrace you, du er tross alt worth it. 

Nå er jeg hjemme igjen og tilbake til havregryn. Fallhøyden er stor når autopiloten må slås av igjen, så i det jeg hadde fått i meg frokost og var klar til å tusle opp til trening i dag, klaknet jeg fullstendig og våknet ikke før halv fire. Jeg klarer ikke å senke de høye forventningene jeg har til kroppen etter den lille bedringen jeg følte i Februar, selv nå som situasjonen har forverret seg litt igjen. Det er som om jeg nekter å akseptere dette mysteriet som djevelsk kontrollerer kroppen min, det er så bittert å bite det sure eplet og godta nederlaget. Jeg håpte jo så inderlig at bedring betydde frisk denne gangen.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg skriver sjeldnere om sykdommene og bivirkningene de medfører, konsekvensene av en tur som den i helgen, for eksempel. Det fordi det er sårere og vanskeligere å dele enn mine dypeste hemmeligheter. Det er noe som tar hele meg fra meg, og det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til det, det er så fryktelig sårt. Det tar selvtillit og selvfølelse i fra meg, sammen med kontroll, mestring, rutiner, hverdag og mye av det som gjør et liv til et liv. Det sitter langt inne å skrive om meg selv som syk, det er mer utfordrende nå enn før. Jeg liker ikke å definere meg selv slik, på en måte, som syk. Det er ikke noe jeg ønsker noen skal se på meg som, men samtidig så er jo dette realiteten, og mitt løfte til meg selv her inne har alltid vært å være ærlig, det å vise meg selv menneskelig, det å dele ikke bare det gode i livet, med også det som kan være vondt, for her inne skal ingen gå ut med følelsen av å ikke være nok, gjøre nok, her inne vil jeg at dere skal finne ro i å være menneskelig, og alt som følger med det. Livet vil alltid være utfordrende, for oss alle, med det skal også være godt, og vi er ingen perfekte, men det er jo det som gjør oss så bra.

Processed with VSCO with b1 preset

Nå skal jeg tillate meg selv litt hvile, forsetter jeg i fornektelse vil det hele ta livet av meg, og det har allerede tatt det fra meg, så da må jeg gjøre det jeg kan for å ta det tilbake. Jeg har litt livsglede å ta av, nå som begeret er fult, takket være hun som kjenner meg som ingen andre, og byen hun bor i, så tyngre dager kan bare komme, så skal jeg finne tilbake til bøker, dyne, te og puter, så får alt det andre vente, det er ingen hast, jeg skal jo tross alt leve i hundre år til.

Processed with VSCO with b1 presetProcessed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Bildene er tatt på et av stedene vi spiste, Mat Fra Hagen.

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg forsiktig, i det vi går lange steg i høye heler, med stramme hestehaler og hodene hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde som små. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det, går vi alle hånd i hånd, jeg har en på hver side, og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå, nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere». Hele meg er nummen, jeg kjenner ikke bena mine, det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene deres, men nå holder de så hardt at de så godt som bærer meg. Blodet har falt til tærne, og jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet, det dunker i alt fra fingertupper til hals, hele meg er i høygir og jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De fortsetter å gå, målrettet, «Vi har deg» sier de, «Vi har deg». De har bestemt seg, «Du skal klare det her, du skal klare det her, denne gangen skal det gå bra, vi lover, det er annerledes nå. Du er annerledes», forteller de meg gjentatte ganger. Som ei av bestevenninnene mine skrev engang «Javel, verden kan bare falle den, og plutselig ligger jeg der, men du legger deg ned ved siden av meg du. Lar meg puste litt. Tar meg i armen, og drar meg opp. Det gjør du» og det, det er det de gjør i kveld. Jeg kan bare falle, så lang jeg er, så mye og lenge jeg bare orker, for jeg vet at uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv, kroppen og hjertet mitt i kveld, så vil de komme løpende og ta meg i armen, dra meg opp og hive meg ut på dansegulvet. For livet det går videre og tiden skal lege alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre, jeg skal falle og jeg skal fly. 

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt, så godt – at realiteten er jo den, at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den, og litt sånn er det med mennesker vi har elsket også. For selv om de nå ikke er stort annet enn et fjernt minne, så var de på et tidspunkt et menneske du elsket med alt du hadde og var, høyere enn livet, høyere enn noe annet. Er det ikke rart hvordan noe så ekte, noe så sårt og sjeldent kan forandre seg? Hvordan det ender opp med å bli til en sorg du aldri før og kanskje aldri igjen vil kjenne til. En sorg over et menneske som enda lever i beste velgående, men som ikke lenger lever sammen med deg, og aldri skal gjøre det igjen.

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. At han alltid ville stå der og ta meg i mot. Aldri før har jeg kjent på en trygghet som den. I armene hans var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet, brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer, vi trengte ikke mer enn hverandre, enn hans kropp inntil min kropp for å holde varmen, kyssene mettet både tørste og sult. Han ble mitt fristed, min pustepause. Hjertene våre ble så synkroniserte at de avhenget av hverandre for å slå. Han ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto han ikke lenger å vinket meg hjem, havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten. Tryggheten, den som ble det det råeste og mest ekte jeg har følt på i hele mitt liv, den var kanskje ikke en trygghet likevel, for plutselig ble alt tatt i fra meg, og det er ikke noe trygt ved det. Kanskje er det også derfor jeg snur ryggen til ethvert menneske som kommer for nært, et menneske som får meg til å føle på det jeg før kjente til så godt. For finnes egentlig trygghet om vi ikke klarer å finne den i oss selv? 

Det er en spesiell sorg å forholde seg til, den er ulik alt annet. Det er mange av oss som lenge har forsøkt å sette ord på den, men dette er et slikt tilfelle hvor ord ikke strekker til, den kan bare føles. Det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, en sånn type sorg. Det lever i og med oss, og uansett hvor takknemlig du kanskje er for at det mennesket ikke lenger står ved din side, så var det på et tidspunkt en skyhøy og frydefull forelskelse du aldri trodde skulle falne, og på et annet tidspunkt en bunnløs smerte du aldri så for deg å overleve. Det gjør noe med mennesker, det forandrer oss, og hver gang du ser dette mennesket, som fikk deg til å føle på alt dette, vil hjerte og blod falle ti tusen fot, det kommer vi ikke foruten. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Kjære jenta mi, det er ikke han du savner, det har du aldri gjort, ta deg selv tilbake til den tiden da det var han som kjempet seg halvt i hjel for deg, fordi du på det dypeste av det indre i deg visste at det ikke var rett, at han ikke var rett for deg og at dere ikke var rett for hverandre, husker du ikke det? Den tiden du nektet for alt kropp, sjel og hjerte fortalte deg, fordi dere allerede hadde kommet for nært, for nært til å snu.»

Er det ikke merkelig hvordan ting plutselig en dag kan forandre seg? Du våkner like paralysert som du har gjort hver dag siden den dagen, du makter så vidt å sette deg opp i sengen, og klumpen er der enda, den med konsekvensene og bivirkningene som følger ved å elske noen som ikke elsket nok eller som kanskje elsket litt for mye. Men likevel, så er det noe som er annerledes. Du forstår hvorfor det måtte skje. Du ser det hele så klart, klarere enn noengang, som om du har gått i en hypnose eller i blinde i alt for mange år. Du ser hvorfor dere ikke var rett for hverandre, hvordan kjærlighet gjør blind. Hvordan forholdet holdt deg igjen, hvordan du mistet deg selv i det og i et annet menneske, hvordan du sto på stedet hvil og satt et annet liv foran ditt eget. Hadde han ikke forlatt deg, og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg og kommet tilbake og forlatt deg, så hadde du blitt, du hadde blitt for alltid, for du elsket for mye. Du elsket så høyt at du forsvant i det. Du ble et menneske du er livredd for å bli igjen, et menneske du ikke er ment til å være. Et menneske som sluttet å skrive, sluttet å ta bilder, sluttet å dusje, sluttet å drømme, sluttet å gjøre, sluttet å ta vare på seg selv og de rundt seg, og det fordi du elsket høyere enn alt, høyere enn livet, høyere enn det er sunt å elske. Takk Gud, takk Gud for at han dro fra meg, og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg og kommet tilbake og forlot meg og kom tilbake og forlot meg, for jeg hadde aldri klart å dra, uansett hvor ulykkelig det kunne gjøre meg, uansett hvor feil jeg visste at vi var. Jeg hadde blitt jeg, jeg hadde blitt. Er det rart jeg er redd for å elske igjen. 

Takk i dette innlegget har ikke samme betydning som takk ofte har. Du skal aldri takke noen for det vonde de har påført deg, om det så har vært personens hensikt eller ikke, og selv om det i det store og hele har ført til at du har vokst. For uansett bakgrunn så er det ingenting som kan forsvare det å behandle noen urett, det finnes ikke unnskyldninger for slikt. Ja, jo; vi er alle bare mennesker, og de fleste av oss går aldri inn i noe med ønske om å såre noen, det er som oftes det siste vi vil, men det har seg jo sånn at de eneste feilene vi kan lære av er våre egne, og da har det dessverre en tendens til å gå ut over andre, men det er fortsatt ikke ok, for selv om du kan velge å tilgi, så glemmes det aldri. Tilgi den dagen du gjør det for deg selv, når du er klar for å gi slipp og gå videre, den dagen det er tydelig at personen virkelig har fått forståelse for hva dens handlinger og ord har gjort med deg, og derfor kan si unnskyld og virkelig mene, slik du fortjener.

Processed with VSCO with b1 preset

Hvis du først skal takke noen, så er det kun deg selv og de som har bært deg, de som har elsket deg de dagene du har vært vanskelig å elske, de som har stått ved din side selv da du har dyttet dem bort, og luktet som krig og sorg. Dere har klart å snu dette om til en læringskurve, til noe som har gjort deg klokere og ført deg nærmere den du ønsker å være, til noe som vært sårt, men også vakkert. Sammen har dere plukket opp alt som har blitt tråkket på, og lappet deg sammen igjen. Dere har kjempet en dagelig kamp mot åpne sår som igjen og igjen har måtte sys. Det er ikke situasjonen du blir satt i som gjør deg sterkere, eller mennesket som har satt deg der, for det er in the first place en situasjon du ikke skulle stått ovenfor. Ingen situasjon er en del av en større plan som skal tvinge deg til å lære, til å vokse, selv om det er det vi forteller hverandre. It´s all on you, for erfaringene blir til i det vi velger å gjøre noe med situasjonene, det avhenger av hvordan vi velger å overkomme situasjonene, hvordan vi reiser oss og hva vi velger å ta med oss, hvordan vi velger å lære av de, hvilken retning vi tar det og hvordan vi velger å gå videre fra det.  

Forlat meg igjen

Nb, skjønnlitteratur

Jeg drømmer om det enda. Slipper ikke fri. Det slipper ikke tak. Det har funnet og tatt sin plass i kroppen min, blitt en del av meg. Ligger der like naturlig som hver blodåre, hvert organ, hver celle og hvert hjerteslag. Jeg våkner brått. Dyna er klistret til kroppen og kinne er glovarme, klarer ikke helt å skille hva som er kaldsvette og hva som er tårer. Han kom tilbake, han kom tilbake. I drømmen som i virkeligheten. Han så meg så dypt inn i sjelen, så langt inn i hjerterota og tryglet meg om å tilgi, og før jeg visste ordet av det var armene mine rundt hele han, mens han hvilte hodet sitt inntil brystet mitt. Jeg husker følelsen enda, den blir med meg gjennom hele dagen, sitter i meg og tar opp all plass, jeg får ikke tid til annet enn å føle på den. Jeg kunne se meg selv utenfra, som om jeg var flue på veggen i mitt eget liv. Vi ble sittende i en trapp. Jeg ser det så godt, det alle snakker om, det uforståelige håpet som finner plass i brystet mitt og som ukontrollert skinner ut gjennom øynene mine, i det sekundet han ser på meg som om jeg er hele verden, som om hans liv avhenger av at jeg er en del av det, med det blikket han kun har for meg. Jeg så det så tydelig, han må ha lagt merke til det alle disse gangene, han også, og kanskje var det derfor han hadde mot til å forlate meg igjen, fordi han visste at jeg ville være der om han en dag trengte meg.

Jeg blir sittende en stund med øynene lukket, går igjennom drømmen igjen og igjen, det er som om den er tatt ut fra virkeligheten. Jeg kan se all verdighet og selvfølelse forsvinne i det håpet setter seg i meg. Jeg kan se hvordan jeg forsvinner uten å vite det selv. Jeg ser så ynkelig ut, tenk å være så svak for et annet menneske. Hvorfor har jeg satt meg selv i den samme situasjonene så mange ganger, i en situasjon som har tatt hele meg fra meg, som har slått pusten ut av meg, revet opp bryst og brukket hvert eneste ribbein, og dermed hatt hjertet lett tilgjengelig, for så å knuse det i fillebiter. Jeg blir aldri den samme, og det er ingen verdt. 

Processed with VSCO with b1 preset

Plutselig legger jeg merke til det, at det er jeg som enda holder han, skulle det ikke vært han som holdt meg, at jeg var den av oss som fikk føle på trygghet og bekreftelse, i dette tilfellet. Han er den av oss som viser seg svak, og da blir jeg den som holder seg sterk, sånn er det med oss mennesker, som når den ene er reddere for edderkopper enn den andre, selv om den andre også er redd, så går det på ren automatikk når vi ser at den andre er svakere i situasjonen, da dukker det opp et instinkt i oss, men fremdeles, på et eller annet vis, er det fremdeles han som har kontrollen. Det vet han, og det vet jeg. Uansett hvor sår og liten han velger å være med meg, så er han trygg på at jeg aldri kommer til forlate han, han er trygg på at jeg elsker for høyt til å noengang kunne utnytte noe slik. Men i det sekundet vi bytter plass, i det sekundet jeg viser at jeg trenger han, sår og liten, og i det han vet at han har meg akkurat der han vil ha meg, så forsvinner han, nå som sist. Så lukker jeg opp øynene, uviten om at dette var en drøm eller virkelighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg tror jeg aldri helt vil forstå det, hvordan det er mulig å forlate et menneske med rødsprengte og hovne øyne, som skriker til bristepunktet etter hjelp, til det ikke er mer luft igjen, om du bare ikke kan bli her litt til, til det kanskje går over. Et menneske som blir tvunget til å føle sitt eget hjerte knuse, en psykisk smerte så brutal og hjerteskjærende at den kan ta liv. Hvordan er det mulig å gjøre noe slik? Tenne et lys, for så å slukke det. Hvordan er det mulig å gå i fra en situasjon du lagde selv, upåvirket? Er det en overlevelsesteknikk, må du distansere deg selv for å ikke falle sammen, er det slik det fungerer? Er du for svak til å bære konsekvensene av dine egne valg? 

Processed with VSCO with b1 preset

Det er absurd, hvordan vi lager et menneske som ikke eksisterer, bygget på savn og små glimt av minner som er mer fantasi enn virkelighet. For alt var tross alt bedre før, det er sånn vi mennesker fungerer, vi gjør det som ikke alltid var like godt mindre enn det som er rettferdig, og det som var godt større enn det noengang var. Grunnmuren, den er bygget på spørsmålene vi blir etterlatt med, og trangen til å få svar. Trangen til å forstå hvorfor noen valgte å forlate i stedet for å bli. Trangen til å finne ut hvorfor du ikke var nok og hva du kan gjøre for å være nok igjen. Ikke fordi du vil ha dette mennesket tilbake, tvert i mot, men fordi dette har ødelagt ditt syn på deg selv, din selvfølelse og selvtillit. Du får en trang til å overbevise dette mennesket om at de gjorde feil i å forlate deg, og først må du da overbevise deg selv om at dette mennesket er rett for deg, og da gjør vi det slik. Vi lager oss et bilde av et menneske som ikke eksisterer, et menneske vi ikke kan leve uten, at hjertet vårt avhenger av deres for å kunne slå. Besatt, går inn i en form for hypnose, manipulerer oss selv, glemmer helt at den eneste vi skal overbevise oss selv om at vi er god nok for er nettopp oss selv, ingen andre, de du må overbevise fortjener deg ikke. Det har aldri vært mer sant enn nå, det at kjærlighet gjør blind. Sårt og brutalt. Tenk at vi bruker flere år på å komme oss over mennesker vi vet ikke er rett for oss, fordi vi trenger svar på hvorfor vi ikke var rett for dem, i håp om å noengang kunne klare å leve med oss selv igjen. 

Processed with VSCO with b1 preset

«Jeg forstår ikke hvordan du overlevde, hvordan du overlever. Jeg har aldri forstått det før nå, det du skriver om, og nå er det ingenting som gir mer mening enn dine ord», sier en venn av meg, som dessverre også nå føler på de samme følelsene. «På dager som denne er jeg ikke helt sikker om jeg overlevde, om jeg overlever, for det sitter så hardt i, og selv om jeg har funnet meg selv, så var det også en del av meg som ble borte, og jeg vet ikke helt om jeg noengang vil få den helt tilbake. Kjære vennen min, som jeg skulle ønske du ikke forsto», svarer jeg.

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben, en brukket arm eller et brukket ribbein. Det er ingen andre enn deg selv du kan søke hjelp hos. Det er ingen som vil ha svar eller bandasje eller noe som kan lappe deg sammen igjen. Du må gjøre det selv, alene, bit for bit. Og kanskje er ikke det nok heller. Kanskje vil det være en del av deg til døden skiller dere ad, kanskje er det noe som aldri helt går over.

Storbyen. Midt i alt kaoset, alle menneskene, faller jeg til ro, og finner meg selv.

«Alt til sin tid, kjære. Alt til sin tid. Se hvor langt du har kommet. Du puster, du lever. Du skjelver litt enda, men det gjør ingenting. Snart har du stålkontroll, bare vent å se. Du går enda på dine to egne ben, du bærer deg selv alene, det er din egen ryggrad som holder deg. Du avhenger kun av deg selv for å eksistere, for å være noe.

Tenk at du reiser deg hver morgen. Styggen på ryggen du aldri blir kvitt, han som gjemmer seg under ribbein og hjerteslag, han som former en kvelende klump av angst og depresjon, sorg og frykt, djevel og faenskap. Han, ja han, han kan bare glemme å tro at han er den sterkeste av dere to, han var det kanskje før, men sånn er det ikke nå. Pust. Helt ned i magen, se hvordan den beveger seg. Pust. Så enda engang. Reis deg, som om han ikke er der, reis deg. Før våget du ikke sove fordi du fryktet å våkne til en ny dag, til en ny kamp, det var bortekamp hver eneste dag, og det visste du, det var umulig for deg å vinne. Tvang, tvang tvang tvang, det var like før du måtte låse dine egne armer og ben til sengen, så du ikke hadde sjans til å rømme fra mørket. Men nå, nå sovner du til din egen pust og dine egne hjerteslag hver eneste kveld. Ro. Uten en eneste anstrengelse. Det er hjemmekamp og du har sola i ryggen, alle du elsker sitter på tribuna og heier. Du sovner hver kveld med en kribling i brystet, og det fordi du føler deg så heldig som får være en av de som får lov til å våkne igjen. 

Processed with VSCO with a6 preset

Du har klippet håret, gjort det lysere, tatt hull i ørene. Du danser på vei til butikken. Du gråter litt enda, men det gjør ingenting. Du kysser. Du ler. Du skriver litt igjen, sakte, men sikkert. Du går i de klærne du før gjemte lengst bakerst i skapet. Du våger å være. Du går på kumlokk igjen, trangen til å klappe deg selv på ryggen ti ganger, gjerne fler, den er borte, som så mye annet, helt borte. Du har bestemt deg. Ulykke finnes ikke. Du har kontrollen. Du har valget. Og du velger lykke. Hell. Du lærer deg å elske på ny, både deg selv og han som får holde rundt deg hver natt, livet og alt det innebærer. Aldri før har noe vært så sårbart, så skummelt som dette, men aldri før har noe vært så vakkert.

Processed with VSCO with a6 preset

Elsk meg, elsk meg igjen, elsk meg så høyt at jeg glemmer at jeg har elsket før. Elsk meg til det er ingenting igjen av meg, til jeg er flådd den dagen du forlater meg, så jeg må skrape meg selv sammen igjen. Jeg er sterk nok, jeg har gjort det før, og jeg skal gjøre det igjen. Elsk meg, nå mens vi kan.»

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with a6 preset