Trondheim

Jeg er tilbake etter en langhelg i Trondheim og har hatt det veldig fint. Hvordan har du det?

Jeg besøkte først og fremst kusinen min, men rakk også innom tvillingbroren min og hans samboer. Det er alltid så godt å se dem igjen! Vi har spist oss gjennom helgen og benyttet oss av all den gode veganske maten Trondheim har å tilby. Det har vært så fint!

Processed with VSCO with b1 preset

Det skjer sjeldnere at jeg skriver om hvilke konsekvenser en helg som denne har på kroppen. Det føles litt for nært å dele akkurat nå, først og fremst fordi jeg så inderlig skulle ønske at det ikke var sånn. Jeg hadde blitt bedre, men pushet grensen for langt. Jeg gapte over for mye for tidlig i bedringsprosessen. Jeg har ikke vanskelig med å forstå hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, fordi jeg tror at de fleste ville gjort det samme hvis de etter mange år med energiunderskudd opplevde overskudd, og en sjanse til å leve igjen. Likevel har dette påvirket selvbildet mitt og jeg vegrer meg til å skrive om at jeg er syk, fordi jeg ikke vil at det skal definere meg. Men jeg er syk og mitt løfte er å være ærlig med dere. Jeg vil ikke at du skal føle deg utilstrekkelig når du leser ordene mine, derfor må jeg vise meg menneskelig.

Nå skal jeg hjem en liten tur for å bli tatt vare på. Jeg er ikke der jeg ønsker å være og trenger hjelp for å komme meg dit. Nå skal jeg hvile til jeg er klar for livet igjen.

Takk for at du dro fra meg

«Hold meg», hvisker jeg i det vi går lange steg i høye hæler. Jeg har stram hestehale og går med hodet hevet. Vi går på lang, lang rekke, som vi alltid gjorde før. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det går vi alle hånd i hånd. Jeg har en på hver side og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå som de også har fått øye på det samme som meg. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere.» Jeg er nummen og kjenner ikke bena mine. Det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene på dem, men de holder så hardt at de nærmest bærer meg. Jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet mitt, det dunker i fingertupper og i halsen. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. «Vi har deg» hvisker de, «Vi har deg.» De har bestemt seg; Jeg kan bare falle jeg, så lang eller kort jeg er (først og fremst liten akkurat nå). For uansett hvor mange ganger jeg mister meg i kveld, så kommer de løpende, tar tak i armene mine og drar meg opp. For livet det går videre og tiden leger alle sår, og i mellomtiden skal jeg plastre og rive om hverandre. Jeg skal falle og jeg skal fly.

Processed with VSCO with b1 preset

Et engelsk sitat sier det så godt: at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den. Litt sånn er det med mennesker vi har elsket også.

Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. I armene dine var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet og brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer enn hverandre. Din kropp inntil min kropp for å holde varmen. Kyssene mettet både tørste og sult. Du ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto du ikke lenger og vinket meg hjem. Havnen var ikke annet enn knuste plankebiter og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er en absurd sorg å forholde seg til, det når hjemmet ditt våkner opp en dag og ikke elsker deg mer. Plutselig føles ingenting som hjemme og alt føles utrygt. Det er ikke noe som bare forsvinner, det forandrer oss.

Vår kjærlighet strakk aldri helt til, samtidig som den strakk lenger enn noe annet. Du var glad i meg på dine måte og jeg glad i deg på min. Vi fant aldri helt balansen. Vi elsket hverandre akkurat litt for mye, men ikke nok. Du trengte meg og jeg trengte deg, men det skulle aldri bli oss.

Processed with VSCO with b1 preset

Du er en del av meg, ta vare på den.»

Forlat meg igjen

«Jeg våkner brått. Dynen er klistret til kroppen og kinnene er glovarme. Jeg klarer ikke helt å skille hva som er svette og hva som er tårer. Du kom tilbake, i drømmen som i virkeligheten. Du tar plass i hele meg og slipper ikke taket. I drømmene som i virkeligheten kan jeg se meg selv utenfra. Jeg fremstår naiv og uten respekt for meg selv. Det er bare det at når du ser på meg med det blikket du kun har for meg, og øynene dine forteller meg at du fremdeles elsker meg óg – da klarer jeg ikke å la være. Kanskje er det nettopp derfor du har mot nok til å forlate meg igjen og igjen, fordi du vet at jeg vil være der når du kommer tilbake.

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg har aldri vært så svak for noen (eller noe) som det jeg er for deg. Det er som om verdighet ikke finnes. Jeg fortsetter å sette meg selv i en posisjon som ødelegger meg. Jeg blir aldri den samme igjen og det er ingen verdt.

For det er ikke lenger sånn at det er du som holder meg, vi som holder hverandre. Nå er det bare jeg som holder deg. Det vet jeg og det vet du. Det er du som har kontrollen. Du kan være så liten du bare vil sammen med meg og vite at du er trygg hos meg, men med en gang jeg føler meg trygg nok sammen med deg, forsvinner du.

Processed with VSCO with b1 preset

Du forstår ikke meg og jeg forstår ikke deg. Du vet ikke hvor vondt det er å bli og jeg vet ikke hvor vondt det er å gå. Det er sånn vi er ulike; Du er en sånn som går og jeg er en sånn som blir. Du tenner lys for så å slukke de igjen. Jeg blåser liv i glør som ble til aske for lenge siden.

Bygget på savn og en romantisert – og dermed falsk virkelighet lager jeg et bilde av et menneske som ikke eksisterer. «Alt var bedre før» og det er litt sånn vi mennesker fungerer. Vi fortrenger smerte og forstørrer glede. Slik gjør jeg det med deg. Jeg er mer opptatt av at du skal like meg enn å kjenne etter om jeg fremdeles liker deg. Det er kanskje det som er «en hekt», det å lete etter svar om hvorfor jeg ikke var rett for deg, selv om jeg egentlig vet at du ikke var rett for meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare å leve med meg selv, når du ikke gjorde det.

Processed with VSCO with b1 preset

Et knust hjerte er ikke som et brukket ben eller en brukket arm. Ingen kan lappe deg sammen på samme måte som med en gips eller bandasje. Du må gjøre det selv, helt alene. Bit for bit. Og kanskje er det noe som aldri går helt over.»