Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, eller om det i det hele tatt er et poeng i å gjøre det. Jeg tror jeg på mange måter alltid har hatt en skrivesperre, noe som aldri har latt meg slippe helt fri. Jeg slutter å skrive når jeg har det bra, og jeg slutter å skrive når jeg har det vondt, og 2018 har hittil vært en berg- og dalbane mellom disse to. Ingen mellomting, det har vært enten eller, leve for alltid eller ikke å leve i det hele tatt. Noen ganger er det kanskje stillheten som taler høyest. Jeg tror jeg fungerer best som likegyldig, like iskald på innsiden som jeg kan fremstå på utsiden, det er da jeg finner rom nok til å skape, til å våge å luske i egne tanker og følelser som jeg ellers må luke unna for å ikke forsvinne helt i de.
Det er som om fingrene ikke beveger seg på samme måte over tastaturet, det er som om jeg har glemt hvordan jeg skriver, hvordan jeg får meg selv og andre til å føle noe, om ikke hvordan jeg skriver så har jeg i hvert fall glemt hvordan jeg deler det. Jeg føler meg mer naken og sårbar enn jeg har gjort tidligere, deler jeg noe så deler jeg hele meg, føles det ut som. Det er som om jeg har blitt fortalt så mange ganger at en ikke skal dele slikt som dette, at jeg har begynt å tro på det selv. Kanskje er ikke hjertet like mye på utsiden som det en gang var, kanskje er ikke sjela mi like vrengt som den pleide å være, kanskje er jeg ikke like ærlig og brutal, like tøff som jeg før kunne være. Det er som om ribbena har blitt til mur, og hele jeg en rustning. Som om jeg har mistet litt av den jeg er, glemt litt hvor jeg skal og hva som bunner i meg, fordi jeg i et kaos jeg ikke klarer å sette ord på ubevisst har fortalt meg selv at det lille jeg har å komme med ikke er nok, at det er for sent nå uansett, ingen bryr seg.
Er det slik som skjer når en kropp igjen bare er en kropp? Intet mer. Intet mindre. Ugjenkjennelig, den er ikke lenger det den var for kun måneder tilbake, det du og den hadde brukt så lang tid på å bygge opp, kunne like gjerne driti i det, det var forgjeves uansett. Er det slik som skjer når mestringsfølelsen ikke lenger er en del av hverdagen, når hele din eksistens føles uviktig? Er det slik som skjer når du finner deg selv liggende på baderomsgulvet mens du skrur vannet fra iskaldt til glovarmt om og om igjen, fordi du ikke vet hvilken av de som påfører deg smerte nok til å overdøve det som ulmer på innsiden? En kropp nærmest ubrukelig, akkurat som du.
Er det slik som skjer når du møter noen som får deg til å føle akkurat nok til å glemme alt det som gjør vondt? Som en rømningsvei, et tilfluktsrom. Som om det ikke er rom nok til noe annet enn dette menneske, men kanskje denne gangen akkurat plass nok til deg selv likevel, fordi du har lært. Du vet nå at selv om du mister deg selv i fallet så vil du finne deg selv på to steder til en og samme tid, du vil finne deg selv stående stødig på bakken for å ta i mot. Du glemmer akkurat ikke nok til å glemme det du alene har bygget opp. Hjemmet du har bygget i deg selv, det som nå bunner i en trygghet verken noe eller noen kan rive ned, en grunnmur så sterk at du kan bære deg selv. Tidligere har du vært for varm for ditt eget beste, for andres beste, og nå er du fremdeles varm, men du har forstått at du ikke bare skal ønske alle andre godt, men også deg selv. Du har lært deg at hvis noen går i fra deg, så skal du gå først, at selv om andre kan ta deg for gitt, så skal ikke du gjøre det.
Jeg vet ikke om jeg er tilbake, og jeg vet heller ikke om jeg noengang kommer til å være det, kanskje forblir jeg ikke mer enn det jeg alltid har vært, titter innom her i ny og ne, med alt for mange drømmer, men med alt for lite mot. Det eneste jeg vet er at jeg har mye jeg vil dele, jeg vet bare ikke hvordan.
Hjertet slår i utakt og jeg svetter i hendene, jeg er iskald på føttene og jeg vet ikke om det er ren redsel eller noe frydefullt ved det, i det jeg skal til å igjen poste noe som for meg føles ut som et meningsløst og usammenhengende innlegg. Kanskje alt er som før, likevel. Jeg har savnet dere, det forandrer seg aldri.
