Og jeg som trodde jeg hadde mistet deg.

«Kroppen min beveger seg i takt med hjerteslagene. Mine dypeste og mest smertefulle sorger forsvinner, kjøres over og glemmes i skisporet. Jeg får en pustepause, pause fra virkeligheten. Jeg er rolig, puster lettere enn på flere år. Hjertet hopper over et slag, denne gangen ikke fordi jeg ser den jeg er forelsket i, men fordi jeg er.. lykkelig. Greit enkelt fullstendig lykkelig, her jeg går bortover og blir mint på hvor usedvanlig vakker verden og dens natur kan være, blir nærmest på gråten.

Processed with VSCO with a6 preset

Kroppen min beveger seg som om den aldri stoppet, den har enda hver bevegelse inne, det ligger dypest i ryggmargen, dypest i skjelettet og musklene mine, dypest i sjela mi. Jeg kan det her, kroppen min kan det her, dette er noe som for alltid vil være og ligge i meg, selv på mine sykeste og tyngste dager, den jeg er vil ligge å ulme under alt som blir tatt i fra meg, klar til å slippe fri på dager som denne.

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

Hjertet slår fortere, jeg puster tyngre igjen, men denne gangen på den gode måten, jeg er ikke utmattet, jeg er bare sliten – go´sliten. Jeg kan ikke huske sist, hadde helt glemt hvordan det føltes. Jeg har alltid hatet ski, kan ikke fordra det, alltid vært vandt med å beherske enhver sport, men aldri langrenn, aldri funnet teknikken, men denne gangen.. åtte år siden sist jeg gikk over en mil på ski – elsket jeg det, fordi så lenge kroppen min får bevege seg sånn den er født til å bevege seg, så spiller det ingen rolle hvilken idrett den får gjøre det i, hvor flaut dårlig jeg er i det, hvor mye mindre muskler og kroppskontroll jeg har enn tidligere, for jeg får endelig være meg igjen, og det holder i massevis.



Processed with VSCO with a6 preset

Der var du jo, Rikke.. og jeg som trodde du ikke fantes mer, jeg som trodde jeg hadde mistet deg for lengst, tenkt at du er her enda, og kanskje vil du for alltid leve i meg.»

Travel frøken

Hålaa, mine vakreste blomster! Hvordan har dere det, og hvordan har helgen dere vært? Tenker på dere støtt.

Min har vært travel as can be, men totally worth it, for fyfela, for en fin helg jeg har hatt, til tross for mangel på ønsket energi. Startet helgen kjørende rundt i denne lille byen i flere timer, med en av mine beste, definitivt en av mine favoritt-ting å gjøre her i verden. Godt med en rolig fredag de gangene lørdagen er ekstra travel, for travel.. det ble den.

Jeg skulle rekke to feiringer, en i Oslo, som er 1 1/2 time herfra, og en som er en halvtime herfra (egentlig.. men vi klarte å kjøre oss bort, og havnet på ustrødd glattis, pjuh, heldigvis gitt det fint til slutt, til tross for en times forsinkelse.. hehe), en helt annen retning enn Oslo. Utrolig nok funket det, var fremme i Oslo klokken 18, hev i meg litt mat, for så å vorse med de fineste jentene i storbyen, etterfulgt av å løpe til trikken, og igjen til toget. Hadde heldigvis to helter som sto klare 23:30 for å plukke meg opp, og vi var omsider fremme på den andre feiringen til klokken 01, til tross for at det ble sent, var det enda god stemning, og det hele ble utrolig gøy, gikk over all forventing, som vi danset og koste oss. Var ikke i seng før 05, så i dag har jeg så vidt reist meg opp fra sengen, men det er jo øyeblikk som disse som gjør konsekvensene verdt det.

Mine tatoveringer

Ihh, jeg kan´ke tro at jeg ikke har publisert noe om dette her inne før i dag, i morgen er det jo allerede en uke siden. Må innrømme at grunnen er den at vinterværet skinner dårlig inn vinduene, og plasseringen til den ene gjør det litt vanskelig å få bildene jeg ønsker, meeen jeg tenker at jeg deler de med dere nå, så får det heller komme bedre bilder etterhvert.

For en uke siden tok jeg endelig til meg motet og ringte Attitude Tattoo Studio i Oslo, etter mye om og men om hvem jeg skulle gi æren av å merke meg for livet. Jeg valgte ei som heter Miriam, utrolig god jente, og jeg vil definitivt tilbake dit. På nettsiden deres står det at det må forventes 1 måneds ventetid, noe jeg syntes var supert, for da kunne jeg barske meg selv enda mer opp, og få spart opp mer penger til tatovering og reise. Skal si det var like før Rikkisen falt ut av senga da den jeg snakket med slo til med å si «Vi har ledig i morgen klokken 13:30, passer det?» … asså, dere skulle sett meg, det eneste jeg klarte lure ut av meg i sånn la oss si to minutter (?!) var «ehm». Jeg tror ikke hjernene min har tenkt noe så heftig før; Rekker jeg toget? Har jeg penger nok? Er jeg klar? Hvorfor gjør jeg dette? Også plutselig, før jeg rakk å bli enig med meg selv «Ja, det passer veldig fint det» … igjen, dere skulle sett meg. Jeg måtte bare, hvor skjebnebestemt var det ikke at jeg fikk time på det tidspunktet jeg trengte det mest, for virkelig, det var ingenting jeg trengte mer enn akkurat det den dagen, å komme meg ut og se at livet det må gå videre, jeg skal jo klare meg, jeg også, alt skal gå over, så lenge jeg fortsetter å jobbe fremover. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt mail for å utvide timen med enda en time, for å ta enda en, nå som jeg først var i gang.

Denne har jeg grublet lenge på, for finnes det egentlig et ord godt nok til å beskrive hvor heldig jeg er for å ha alle de jeg har rundt meg? Finnes det egentlig et ord stort nok til å hedre de som de fortjener det mest? Et ord jeg kan bære på kroppen min for alltid, så alle jeg møter på veien kan legge merke til det, og med en gang forstå hvor takknemlig jeg er. Jeg er ikke helt sikker på om det ordet finnes, men jeg kom i det minste frem til dette, selv om det ikke når helt i mål. Jeg er elsket, og det finnes ikke større gave her i verden. Jeg har blitt elsket, jeg har elsket og jeg skal gjøre det igjen. Denne er til alle jeg jeg er glad i, til de som alltid minner meg på at jeg betyr noe, er viktig og elsket, på dager jeg trenger å kjenne og huske på det mest. Til alle jeg får dele livet mitt med, til alle som er grunnen til at jeg enda er her.

Så til min siste (enn så lenge). Den som er til meg selv. Langs ryggraden, fordi det er den som holder meg oppe. Den som er for alle disse årene med sykdom og alt det følger med. Håpløsheten. Skrikene. Desperasjonen. Det mørkeste av de mørkeste. De øyeblikkene jeg virkelig trodde jeg ikke skulle komme meg igjennom. For de gangene jeg har skreket, med det siste som har vært igjen av meg, som oftes alene, noen ganger rundt mine aller nærmeste, at; jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke mer, jeg klarer ikke mer. Men mest av alt, for stemmen, som alltid har dukket opp, på de mest livstruende øyeblikkene, stemmen som har trengt seg igjennom det umulige fordi den har måtte, fordi den har visst, at jo; du skal klare deg, fordi du må, du har ikke annet valg, du skal klare deg.

Øyeblikkene

Heihei, mine fine gull! Hvordan har helgen deres vært?

Jeg startet helgen med en tur til hovedstaden hvor jeg endelig gjennomførte et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, følger du meg på Instagram vet du det allerede, med if not – så dukker det veldig snart opp her, hihi iih.

Ellers gikk helgen til familie, viktig å gjøre litt stas på at tvillingen endelig har kapret drømmedama, og vi med det har et nytt familiemedlem. Har kost oss glugg med bålpanne og pinnebrød, kalde tær, fingre og kropper som fort varmes oss av den nye peisen (endelig!!), sjokolade og marshmallows, spill og enda mer mat og godter, og sist, men ikke minst – tonnevis med kjærlighet og lykke-fulle øyeblikk.