Birthday twins.

Dagen har kommet hvor det bare er 1år til vi blir 18. Det er 17år siden to boller kom til verden, og siden det har vi hatet og elsket hverandre. Noen ganger lurer jeg på hvordan ting hadde vært, om det kun var jeg som ble født, om det kun var jeg som lekte med storesøstrene våre, om det kun var jeg som var den yngste i familien. Men jeg kan virkelig ikke tenkte meg å ha det på noe som helst annen måte, som søsken flest så skulle vi noen ganger ønske det kun var en av oss, men på langsikt kan jeg ikke tenke meg å ha det på noen som helst måte. 









Ingen deg, ingen meg. Gratulerer med dagen, lillebror med 20 minutter.
 

Din andre halvdel.

Det blir umulig for meg å skrive et bra innlegg her, med tanke på at du nærmest er forfatter (i mine øyne). Må påpeke at jeg har lese og skrivevansker, så haters, don’t hate. 

Du er rett og slett en ubeskrivelig person. Motet, styrken og humøret du har etter det du har vært i gjennom og vet du må gjennom, det er utrolig. Jeg kan ikke si mange nok ganger hvor mye du faktisk betyr for meg og hvor høyt jeg egentlig elsker deg. Det er så utrolig godt å vite at jeg alltid kan snakke med deg om absolutt alt, uansett avstand. Jeg vet at svaret eller responsen jeg får vil hjelpe meg på en eller annen god måte. Du stiller alltid opp, selv om du egentlig ikke orker. Jeg vet at du ville gjort alt for meg, på samme måte som jeg vil gjøre alt for deg. Hjertet mitt, du er noe av det mest nydelige som er til her på jorden, på innsiden og på utsiden. Jeg tror jeg er den personen som vet best hvordan det faktisk er. Da jeg vet du har vondt, selv om du danser som en gal på gulvet forran meg. Da jeg lager lyd når jeg spiser og du må holde deg for ørene. Da jeg gråter og du sier det beste du kunne sagt. Da vi ser filmer og du smiler av at eg gråter for filmen ble litt for romantisk. Da vi ikke spiller ballspill fordi jeg rett og slett suger, men du er så flink. Da vi ler så vi gråter av en gutt som snublet da han gikk forbi oss. Da vi gir hverandre blikk og vet hva den andre tenker. Da vi kan si at alt det negative er positivt.


Du betyr alt. Takk for meg, Rikkus, hjertet mitt.

Smil sier de

De sier det hjelper å være glad, så jeg prøver, med alt jeg har. Jeg smiler og ler, som om jeg fortsatt er den jenta jeg en gang var, jeg svever på skyene i mitt eget selskap, uansett om jeg bare ligger der, totalt ødelagt. Det hjelper, men er det dette jeg skal gjøre resten av livet, ligge her i sengen og kjenne kroppen som blir slått og sparket for hvert åndedrag, skal jeg kjenne på hodet som dundrer, og se den livløse kroppen bare ligge der, kroppen som jeg er for svak til å løfte. Skal jeg ligge her å le av det hele, som langt i fra er en spøk. Men jeg antar det, det er jo det alle sier, og det hjelper jo, hadde det bare gjort meg frisk.

De er der.

Jeg kjenner at de er der, de blir sterkere og sterkere for hvert minutt. De griper tak i kroppen, i et forsøk på å få meg til å miste bakkekontakten, få meg til å bli fanget i deres verden, full av smerte. De er der, sterke, men denne gangen er jeg sterkere, for de er verdt det, det har jo vært en så fin dag, med jentene mine, jeg har kunnet danse som om jeg aldri sluttet og vært en ungdom, som om jeg aldri ble syk. De skal ikke knekke meg, uansett hvor mye de vil. De er der, smertene.