Vi sees snart

Til verdens beste klasse,

Hvordan skal jeg klare å si «farvel og på gjensyn» til dere som de siste årene har vært det eneste som har føltes normalt. Tenkt så mange ganger dere har løpt – nærmest hoppet mot meg med åpne armer, de gangene det har vært lenge siden sist. Dere har jubel meg inn i klasserommet, og forsikret dere om at jeg alltid har en «god bedring» eller «vi savner deg» melding i innboksen min. Jeg har følt meg alene i situasjonene jeg er i, men dere har gjort meg mindre ensom.

Takk, vi sees igjen.

Endelig hjemme

Gårsdagen gikk til oppkast. Det ble så ille at jeg fikk blodutredelse i ansiktet. Vi tror at jeg må være allergisk mot det jeg måtte drikke før undersøkelsen, for selv da jeg fikk det ned med sonde kom det opp igjen. Hadde det ikke vært for at mamma holdt meg fast både til seg selv og sengen hadde jeg falt ut (eller sammen). Brekningene var så enorme at hele kroppen beveget seg, og de fortsatte selv etter at det ikke var mer å kaste opp.


Undersøkelsen viste at jeg mest sannsynlig har satt sprøyter i låret forgjeves, i 1 år. Betennelsen i tarmen har utviklet seg negativt.. men akkurat det tror jeg at jeg må tenke mer på i morgen. Nå er jeg bare veldig glad for at vi er hjemme igjen.