Til meg, fra hjertet mitt milevis unna.

Åh, eg vil komme til deg

 

og plage deg, til du sitter oppå meg

 

og så vil eg klemme deg så hardt

 

og holde honden din før vi sovner, som vi pleier å gjøre

 

og så vil eg ligge å se på bestevennen og hjertet mitt, sove

 

og eg vil se deg smile, som du alltid gjør når du er med meg, selvom eg veit det gjør vondt

 

eg vil høre når du forteller meg ting, ikkje bare se det over nettet

 

eg vil se i de fantastiske øynene dine, når de er grønne og når de er blå

 

eg vil se det ekte smilet ditt

 

eg vil stå vesiden av deg, forran kameraet

 

eg vil holde rundt den lille kroppen din og kysse deg hardt på kinnet når blitsen går

 

eg vil ta i den klamme hånden din

 

eg vil høre den fantastiske nydelige latteren din

 

eg vil spise snopet vårt med deg

 

eg vil se på drømmemannene våres med deg

 

eg vil leve med deg

 

eg vil lage farger for deg, og med deg.



 

.

Jeg savner dette, jeg var så lykkelig, så inderlig lykkelig. Jeg smillte, og livet smilte tilbake, nå smiler jeg bare da jeg må, ikke da jeg vil, og livet har snudd ryggen til meg, kaldere enn noen gang.


Tilbake i tid.

I dag har jeg sovet til solnedgang, i håp om å samle krefter. Jeg har kjøpt gave til gamlefar, som har bursdag på lørdag. Jeg har pustet inn frisk luft, etter for mange dager uten. Jeg har satt på meg kosdressen, endelig kunne jeg nyte det. Jeg har funnet bamsen med alle de beste minnene, så jeg måtte holde litt rundt den, for å føle på hvordan ting en gang var. Jeg har smilt, helt uten forvarsel, helt på egenhånd.

En kveld, en natt

Jeg kunne glemme alt som fantes av smerte og utmattelse, jeg kunne danse, som om jeg aldri sluttet. Jeg kunne smile, som om ingenting kunne stoppe meg. Jeg kunne le, som om det var det siste jeg gjorde. Endelig, selv bare i noen timer, så følte jeg meg som en ungdom igjen, helt uten bekymringer, bare rusa på livet. Med de beste personene i verden, som jeg elsker høyere enn noe annet.

Lange netter, korte dager.

Natt til i dag:

Her ligger jeg. Våken. Klokken har akkurat passert 05:36. Utslitt passer ikke denne natten, ødelagt eller knust passer bedre. Ikke knust, sett på som kjærlighetssorg, men knust på den måten at jeg føler meg slått og sparket fra topp til tå, det er som om det ikke er mer igjen av meg. Jeg kan kjenne at kroppen er der, men jeg må bruke hendene til å kjenne, for å faktisk tro på at den fortsatt er der.

Jeg frykter allerede det som venter, etter at jeg har våknet, om jeg i det hele tatt klarer å forsvinne inn i drømmeland. Enda en dag vil drukne og glemmes bort i søvn. Når jeg tenker meg om så er det ikke så mye å sørge over, jeg ville nok uansett bare ligget å telt ned til jeg skal sove igjen.

En vakker dag.

Jeg er evig takknemlig for at dere har tatt dere tid til å lese og skrive, det betyr så ufattelig mye for meg. Dere tar pusten rett fra meg, dere er fantastiske, alle sammen. Jeg beklager så inderlig, for at jeg ikke gir dere det dere fortjener for tiden, jeg er bare så frytelig sliten, og denne gangen er det så alt for tungt og finne lyset i blinde. Men jeg håper at jeg en dag kommer sterkere tilbake i innleggene mine, for dere fortjener kun det beste.

Virkeligheten.

Jeg løfter blikket fra boken, det er som jeg blir slått i ansiktet, og som om noen tråkker på kroppen min. Plutselig er jeg der, tilbake i min egen verden. Det første jeg får øye på er kameraet, som ligger i den andre delen av sengen. Jeg har ikke holdt det på lenge, jeg klarer ikke, jeg vet jeg bare kommer til å skuffe meg selv, ved å ikke skape noe bra, jeg har ikke gjort det på lenge, jeg har mistet meg selv totalt.

Det andre jeg får øye på, er klesstativet, med favorittklærne mine på. Jeg har ikke brukt de på så lenge jeg kan huske, jeg føler meg stygg og svak, det eneste jeg klarer å gå i er de utgåtte joggebuksene. Jeg begynner å lure på om jeg skal sitte her for alltid, selv om jeg vet at jeg ikke skal det, men det føles sånn, akkurat nå. Så jeg senker blikket igjen, rømmer fra virkeligheten, og inn i en annens, nok en gang.