Det livsviktige ukomfortable, men trygge blikket.

Det er så rart, hvor forskjellige de er, disse legene, men de er nok bare som folk flest, de også, det må vi huske. 

Men noen av de er så arrogante, de vet det, før du i det hele tatt har rukket å sette deg ned i stolen, øreproppene er plugget inn, lurer på hva de hører på? Ikke på meg i hvert fall. De som gjør deg utrygg, de som kjører over deg, taler høyest, de som egentlig bare gjør vondt verre, legetimene som resulterer i at du sitter gråtende på en benk, fortvilet, og enda mer på villspor enn før du gikk inn døren. Er det ikke de som skal gjøre det bedre da? I det minste prøve å hjelpe, få deg til å se litt lettere på det på vei ut, selv om det kanskje akkurat da ikke er så mye å gjøre med selve problemet. Er det ikke for å hjelpe at de valgte å bli akkurat lege? Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre hvor mange jeg har møtt, som i forklaringen over, de som har gitt meg redsel for å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si nei til hjelp, heller klare meg på egenhånd.

Men de finnes jo de også, de livsviktige og sjeldne, de som ser deg, ukomfortabelt og rett inn i øynene, men trygt, de som hører, de som lytter, de som får deg til å føle deg som mer enn bare en av mange, de som får deg til å føle deg verdt, og de som prøver å kjempe for deg, deg som de aldri før har møtt, og kanskje aldri møter igjen, de som gir deg noe, en hånd på skulderen eller en forklaring, for det holder det, forståelse og et varmt blikk, det holder for meg, det er mer enn nok, så lenge de ser meg, så lenge de lytter. Jeg har møtt to, tre av disse, som i forklaringen over, de som har gitt meg trygghet til å tråkke inn dit igjen, de som har fått meg til å si ja til hjelp, forstå at jeg ikke må klare det helt alene.
 

Våren.

Solen steker mot ryggraden, hadde helt glemt solens livsviktige åndedrag, ryggraden som snart har nådd bristepunktet, like før den knekker, men solen, den hjelper, styrker den falleferdige sjala, mens jeg sykler bortover, bortover der barndomsminnene ligger og venter i hver krik og i hver krok, det som nå kun har blitt en forbikjøring, det som før var så mye mer enn bare det, det som før var alt jeg visste, og det som nå, er det jeg så sårt vil ha tilbake, for jeg vil ikke vite mer, mer enn det jeg visste, vil ikke vite mer enn da drømmer kunne bli til virkelighet.

Det begynner plutselig å snø, og det føles ut som jeg sykler midt i mellom to verdener, bak meg kan jeg fortsatt kjenne solen steke, varmer meg sånn som jeg trodde bare han kunne, en himmel så blå, ser tantebarna mine i den, øynene deres, og foran meg, ligger skyene tett, de er mørke, tyngende, det ser ut til at de har kommet for å bli, som de mørke, tyngende skrikene i brystet mitt. Små snøflak faller stille og forsiktig ned mot bakken, hvor de forsvinner i det sekundet de treffer, litt sånn som meg. Og det er dette, det er det her som er våren, våren med de store kontrastene, de daglige kontrastene som endres på sekunder, kontrastene som finnes i luften, i blikket, i sjelen og i hjertet, de som blomstrer og falner om hverandre, det er dette, det her som er våren, endres ukontrollert og ustoppelig, på godt og vondt, den er sår, men den er vakker, for med våren kommer sol og sommer, og ved det kommer lysere tider, og nå, nå er det, det jeg trenger, lysere tider. Nå, nå er jeg ferdig med snøflakene for en stund, nå trenger jeg steken fra solen, så den kan varmer meg lengst inn i hjerterota og oppover ryggraden, så det knekte kan teipes, limes og tvinges sammen, så jeg en dag kan reise meg igjen.
 

Uken som gikk.

Jeg føler at uansett hva jeg skriver her, uansett i hvor mange timer jeg sitter her for å prøve å finne noen setninger å skrive ned, så vil de uansett aldri kunne fortelle, beskrive, hvor bom fast i mørket jeg sitter nå, brutalt og kvelende. Strever, savner, frykter. Får aldri et pusterom, selv ikke i drømmene, det holder meg våken hele natten også, kunne jeg ikke i det minste fått den, men nei, nå er det eneste rømnings stedet harddisken med alle bildene, jeg er på konstant desperat jakt etter nye serier og filmer, for nå, nå klarer jeg ikke virkeligheten, hverdagen, strevet, savnet og frykten.

Deler noen bilder fra den siste uka med dere, sykkel, Sverige, Oslo og biltur, venninnekos, familekos og godter, tingene som kan å gjøre tunge dager litt bedre.






Håper dere har det fint, at det dere blomstrer som våren og at solen titter mer frem enn enn regnet.
Mange klemmer