Så møtte jeg deg

Da jeg tidligere i dag satt på en café midt på Adamstuen, begynte jeg å skrive. Først og fremst for å reflektere, men kanskje også for å ikke se så ensom ut der jeg satt og stirret ut i luften. Det var sol ute, men jeg hadde satt meg inn for å få en pause fra støy og varme. Noe som gjorde valg av drikke noe underlig, da jeg gikk for varm sjokolade. Etterhvert som jeg skrev ble det viktigere for meg å dele det med dere, på grunn av det jeg tidligere har skrevet om min erfaring med helsevesenet. Jeg vil bare gi den eller de eller du som står i samme situasjon som det jeg gjorde da (og frem til nå nylig), en grunn til å fortsette å lete. Et lite håp.

«To ting kan eksistere samtidig», sa behandleren min til meg. «Hun kan ha det vondt, men det kan du også. Du trenger ikke å være selvutslettende bare fordi livet skjer med noen andre også. Du kan være der for henne, men også for deg selv. Empati er bra, men ikke når det blir for mye. Prøv heller å finne balansen mellom empati og sympati, for i det kan du finnes du òg.»

Jeg har ikke visst forskjellen på sympati og empati, i hvert fall ikke uten å søke det opp. De glir inn i hverandre og det skal de kanskje også gjøre, likevel er det en vesentlig forskjell. Det er ikke før nå at jeg har blitt bevisst på at det går an å ha for mye av noe som jeg tenker at er bra. Jeg har så klart hørt andre – og nok til og med meg selv si: «For mye av det gode», men jeg har ikke klart å koblet det til dette. Disse tankene er bare noen av de mange denne prosessen har satt igang hos meg. Det tok halve livet, men nå har jeg møtt noen som ser -og hører meg. En som er interessert og engasjert. En som utfordrer meg, men som ikke sender meg ut på havet uten redningsvest og med hull i båten. Jeg har grått mye over dette og nå gråter jeg igjen, her jeg sitter med sjokolade rundt munnen og forsøker å trekke capsen lenger ned i ansiktet. Denne gangen gråter jeg av glede, og av lettelse mer enn noe annet.

«Terapi skal gjøre vondt, ellers hjelper det ikke», hørte jeg noen si en gang. Nå forstår jeg det. Dette er så nært at hvert eneste instinkt i meg skriker etter å stoppe. Det gjør ikke vondt før du møter et menneske som gjør deg trygg nok til å stå i alt det som verker. Ikke minst trygg nok til å stå i deg selv, med alle feil og mangler. Misforstå meg rett, det gjør vondt når du møter feil menneske også, men på den måten som bare gjør vondt verre og ikke bedre. Hadde bare samfunnet fokusert på hvilke underverker det kan være og gjøre bare det å bli møtt. Da hadde vi forandret verden, det er jeg helt sikker på.