Oktober, jeg hater og elsker deg jeg.

4 år har gått denne måneden, det er 4 år siden jeg måtte legge en fremtid planlagt til punkt og prikke og håndballdrømmen bak meg. 4 år siden jeg gikk fra å se verden fra en ungdoms synspunkt, til å se den fra sengen, og den ble plutselig så ondskapsfull og avskyelig, men samtidig vakrere og større enn noen gang. Jeg forsto at læring er mer enn det vi skriver av fra tavla på skolen. 4 år og ingenting har blitt som jeg trodde det skulle bli da jeg var en sjenert og håpefull fjortis, første dag i 8.klasse. Ikke ante jeg at hverdagen min skulle bli forandret så drastisk. Ikke ante jeg at et helvete kunne gjøre livet mitt vondere, men samtidig bedre enn det jeg trodde det skulle bli, 4 år frem i tid. Ikke visste jeg at jeg kom til å være takknemlig for djevelen som har festet seg i meg og nekter å dra, det visste jeg ikke engang før akkurat nå. Jeg trodde aldri jeg kom til å bli en av de som fikk muligheten til å se gleder i selv de minste ting, men det ble jeg, ihvertfall litt, og det er jeg evig takknemlig for. 4 år er over, og jeg har mulig fler igjen, men jeg har klart 4 år, så jeg kan klare resten også, takket være alle dere.

Jeg har tusenvis av bilder fra sykehusbesøk, med rør opp og igjennom nesa, inn ryggen, rumpa og urinveien(jeg er en nøye informerer vet dere..). Høy på narkose og smertestillende, med utslett i ansiktet, operert, hatefull, takknemlig, med fem arr på magen, som er dypere enn de ser ut til. Utslitt, frustrert, ødelagt, deprimert, lykkelig, redd, trygg, med spybøtter og doskål rett ved sengen, med fett hår, svarte ringer under øynene, sovende, sulten, mett, blek, med roser i kinna, med blodsprengte øyne og håpefulle øyne. Med sykehusskjorter, utgåtte joggebukser og bestemortruser, kateter og en pose med mitt eget tiss i hånden mens jeg går for å finne meg noe å spise i kantina, og mer enn som så. Men jeg vagte kun disse to, de viser det nok, hvordan alt dette har vært.


Takk for alt dere har gjort for meg, takk for alt dere har gitt meg, dere er best.
 

9 tanker om “Oktober, jeg hater og elsker deg jeg.”

  1. Du er det mest inspirerende mennesket jeg noen gang har fått en opplevelse av. Du er fantastik, du skriver fantastisk, du ser fantastisk ut. Sterkeste, fineste, flinkeste jenta jeg noen gang har lest bloggen til, eller kjenner til på en måte. For det er nettopp det jeg gjør. Føler jeg kjenner en del av deg, og du har hjulpet meg og sikkert mange andre gjennom vanskelige ting. Du er en stor inspirasjon, du er rett og slett herlig! Takk for gode sammenligninger, gode ord, ærlige innlegg og en utrstråling jeg aldri har sett makan til. Takk, takk, takk!

    Liker

  2. Sitter her med gåsehud, nesten tårer i øynene. Måten du skriver på gjør meg rørt, har ikke ord. Du er sterk og en utrolig stor inspirasjon. Det du skriver får en virkelig til å tenke over hvor verdifullt livet er. Takk for at du gir så mye håp. Klem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s