Bom fast.

Jeg skriver ofte notater, lange notater, men jeg fullfører de aldri, ordene strekker ikke til, så etter en stund i arkivet sletter jeg de alltid, de kommer jo aldri noen vei uansett, i dag er det kun tre små tekster igjen i notatene. Men jeg tenker at fullført eller ei, så kanskje jeg får frem noe, kanskje de gir dere noe uansett.

«Jeg visste hvem jeg var før, i hvert fall så godt som en 13 åring kan vite om seg selv, og nå har jeg på en måte skjønt hvem jeg er nå også, og har vært de siste 5 årene, men når jeg gradvis blir friskere, også faller ned igjen, også opp også ned, hvem er jeg da, jeg mister meg selv igjen, akkurat som jeg før ikke spilte håndball mer, som fortsatt er en stor sorg, så tar jeg ikke bilder mer, ikke som før, jeg skriver ikke mer heller, ikke for dere og ikke for meg selv, må jeg miste alt jeg elsker å gjøre for å ha ork til å gjøre det jeg må for å bli frisk. Jeg mister alt jeg er god på, så hvem er jeg nå, hva skal jeg nå.»

«Her om dagen var jeg med venninnene mine ut for å sjekke ut hvordan russelivet er, jeg fikk rulle med jentene i russebilen deres, der var ørepropper høyest nødvendig, og dansen sto i taket, for et herlig liv. Men jeg klarte ikke unngå å ta meg selv i å trekke meg litt tilbake, det føltes ut som at jeg var fra en helt annen planet, i en helt annen boble. De kjenner hverandre alle sammen, i hvert fall de fleste, jeg er bare trygg på de få, fra barne- og ungdomsskolen. Det er ofte øyeblikk som det, hvor jeg innser hvor bom stille livet mitt står, jeg er akkurat der jeg var for 5 år siden, jeg har ikke gått et eneste steng, ikke utdanning, yrke, eller fremtidsmessig. Det er mange av de som ikke har stort peiling på hva de skal til høsten, de føler seg like på villspor som meg, men de er i hvert fall på rett vei, jeg krasjet i begynnelsen av ungdomsskolen og har ikke kommet meg ut av vraket enda. Jeg vil også flytte for meg selv, ut av byen, utfordre meg selv, innse at voksenlivet det kommer, og er jeg ikke klar så må jeg være det, jeg vil tjene egne penger, gå på en smell av hvor tungt og beundringsverdig det er.»

«Jeg blir bare dårligere og dårligere igjen, så utmattende sliten, jeg har ikke krefter til å bære den tunge kroppen, og ikke for å snakke om det dundrende, tunge hodet. Det svir og brenner helt øverst i magen, og for hvert skritt jeg tar kniper det seg lengre ned. Hva er det som skjer med meg, nå igjen, déjà vu på déjà vu, opp og med, opp og ned, frem og tilbake. Jeg som trodde jeg hadde klart det, kommet meg over denne forbanna kneika, hvordan lot jeg meg lure, jeg er visst forhekset for alltid. Jeg føler meg så alene, så fortapt, jeg prøver med alt jeg har å forklare, finne svar som kan beskrive, men ingenting holder, alle vil så gjerne forstå for å hjelpe, men jeg vet ikke hvordan. Fremtiden ble plutselig så mørk igjen, jeg er så mørkredd, og sitter om fast i nattens labyrint, men jeg finner ikke veien ut uansett hvor hardt jeg prøver, må jeg bli her for alltid.»