Kom ikke for nært, for nært til å snu

Det er vel ingenting som gjør en far til en far, en god en, mer enn dager som denne. Med ei datter liggende i fosterstilling, med en iskald front, men med et helt annet indre. Fanget i noe av det som for mange av de rundt, og en selv, kan føles som det mest egoistiske som finnes – depresjonen. Utløst av fortvilelse rundt forverret sykdomstilstand, og sikkert en hel del andre luksusproblemer også. Dager som er hans, dager det er hans tur til å skinne, hans tur til å skjemmes bort med ord og gaver, kjærlighet, så er det igjen han som ender opp med å være den som gir, og være et større menneske enn han skulle trengt å være. 

Bekymringsfullt og forsiktig titter han inn i rommet, han som mamma, og med varsom stemme spør han om det ikke er noe han kan gjøre, for å tenne en liten livsgnist, et ønske om å leve. Fortvilelse. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å ha et barn som ikke lar deg hjelpe, fordi hun selv ikke vet hva det skulle vært. Et barn som holder deg på avstand så du ikke kommer for nært, fordi hun ikke makter å føle på noe som er godt, når alt annet er vondt. Ei datter som er i en sinnsstemning hun desperat vil ut av, men ikke vet hvordan. Fortvilelse fortvilelse fortvilelse, over å være nettopp dette barnet, denne datteren, som akkurat nå er så langt i fra hvem hun egentlig er, og som tar også denne dagen fra han, fra de. 

Gratulerer med farsdagen, til mannen som aldri kan bli utkonkurrert av en annen mann, my forever number one, til min hverdagshelt og supermann. Jeg takker livet og verden og mamma og deg og alt for at hjertet ditt begynte å slå igjen, for ingenting ville vært det samme uten deg, og jeg er så takknemlig for at vi har mer tid sammen. Takk for alt du og mamma er for meg♥. Jeg håper dere har noen, om ikke foreldre, så bare noen som gir dere trygghet, noen å se opp til, lene seg på, alt det beste til dere, mine varmeste og flotteste lesere. 

Frykten for å aldri klare å elske igjen

«For en dag dette er. Motløs, det er det eneste ordet som strekker til. Det hele startet før jeg i det hele tatt hadde rukket å åpne øynene. Desperat etter hvile, selv etter alt for mange timer søvn, vil bare bli liggende her, hvile, hvile, hvile, men det vil jo alle andres også. I dag er igjen en sånn dag hvor jeg ikke helt klarer å se meningen med livet. Det har vært skyting i USA, det er krig, sult og fattigdom over store deler av verden, og jeg føler meg for liten til å vite hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Mennesker ødelegger mennesker, eller, makt og penger ødelegger mennesker, og det ødelegger andre mennesker, det tar liv og det tar håp. Og her sitter jeg i trygge Norge, ekosistisk som helst, jeg ser ikke meningen med livet? Jeg som har alt jeg kunne tenke meg, jeg som har et liv så mange andre skulle ønske de hadde. Jeg som har familie og venner, og attpåtil de som er de aller beste. Jeg som har tak over hodet og vell så det, jeg som har mat i kjøleskapet, vann i springen og en dusj som kan varme meg på høstdager som denne. Jeg har uendelig med materialistiske ting og jeg har mennesker, kjærlighet og trygghet. Men til tross for hvor heldig jeg er, hvor takknemlig, så klarer jeg ikke la være å føle slik som jeg føler i dag. Jeg sitter sånn fast, er fanget i mitt eget hode, i min egen kropp. Det er så mye jeg vil, og det er så mye jeg kan, har mulighet til, men jeg står bare på stedet hvil år etter år, og skulle noe endre seg, så vil jeg bare tilbake til det som var, til da jeg ikke kom meg noen vei, sto på stedet hvil, fordi der er det trygt.

Det er så mye jeg tenker og vil skrive ned, men når jeg først begynner å skrive blir jeg fullstendig blank. Jeg har en så uro i brystet, hjertet slår i utakt, og dermed blir hele kroppen i utakt. Jeg er så sliten, men det er vi jo alle, livet handler jo om å gjøre ting som gjør oss slitne, men jeg, jeg gjør så godt som ingenting før det blir for mye, og på dager som denne klarer jeg ikke helt å skille om det blir for mye for kroppen, eller bare for meg. Jeg føler meg så svak, så sabla egoistisk. Jeg vil gjemme meg under dyna, forsvinne, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive denne følelsen, for den bare sitter så hardt i meg, hele meg forsvinner i den og jeg blir ugjenkjennelig for meg selv og alle rundt meg, vil helst bare være alene, stenger alt og alle ute, og meg selv her inne. Vi forteller hverandre at det skal bli bedre, og det skal det jo bli, det må jo bare det, men det er jo også en realitet at livet alltid byr utfordringer, det er jo sånn vi vokser og blir sterkere og bedre, det er det som gjør et liv til et liv, og det er noe fint ved der fordi det gjør så vi setter vi pris på det gode når det først er, tar det for gitt eller som en selvfølge, men på noen dager føles det så håpløst på et vis, for hva er meningen med alt dette, dette livet, dette universet, denne jorda, hvor dyr dreper dyr, dyr dreper mennesker, mennesker dreper dyr, mennesker dreper jorda og mennesker dreper mennesker? Noen ganger grubler jeg på om det hadde vært bedre hvis vi ikke eksisterte, så klart; vi ville ikke fått oppleve alt det fantastiske livet har å by på, natur og kjærlighet og mat og mennesker som elsker og gode bøker, men vi ville jo heller aldri kjent til det og derfor ikke savnet det. Men nå som vi først er her nytter det ikke å gjøre annet enn å la spørsmålene ligge, get on with our life og gjøre det beste ut av det, for på et eller annet vis blir livet alltid verdt å leve, for det kommer dager hvor vi har medvind og sola i ryggen og vil leve for alltid, men så er det også disse dagene som den jeg har i dag, den som drar livet ut av deg og gir deg et spesielt drag i ansiktet.

Jeg får ikke helt frem det jeg trenger å få frem, et evig kaos uten like, føler meg desperat etter å beskrive, i håp om å ikke føle meg fult så alene, fortapt og motløs, men kanskje er dette et av de tilfellene hvor det ligger så dypt at det ikke kan settes ord på, kun føles. En kropp som hater seg selv, som føler den må slutte å spise, men som ikke klarer det, fordi mat er alt den har, alt jeg har, mat er det eneste som kan fylle tomrommet når jeg er alene, og mat er alt jeg har kontroll på i livet, akkurat nå, noe som ikke gjøre hatet noe mindre på de dagene maten ikke har blitt kontrollert riktig. Vil skjære av meg lår og mage, armer og alt jeg føler tar for mye plass, men jeg skjuler det for godt, det er umulig å legge merke til, denne trangen jeg har til å forandre meg selv, til å slutte å spise, og skulle jeg forsiktig nevne noe, så er det ingen som hører meg, ikke at jeg orker at noen skal det heller, men noen ganger skriker jeg stumt om hjelp, men siden jeg spiser, som oftes alt for mye, lar de seg lure, inkluder meg selv.

Også er det dette hjerte, det som enda er knust, revet i fillebiter. «Er du over det?» var det noen som spurte meg om, jeg var pliktet til å si ja, for hvor patetisk er det vell ikke å ikke være over det enda, men jeg klarte å si og mente at «Jo ja, jeg er over han, men jeg er ikke over det», og en del av meg er livredd for nettopp dette, at ja; han er jeg over, for lengst, men hva det gjorde med meg, det er jeg ikke over, det har blitt en del av meg, det sitter i ryggmarg, i hver knokkel, i hvert bein, i hver blodåre og i hver minste lille del av meg, det har etterlatt en bi-lyd på hjertet og slår daglig pusten ut av meg. Jeg elsket en gang, og jeg er livredd for å aldri klare å elske igjen. Jeg trekker meg unna hver eneste en med et hjertet som slår i takt med mitt, og skulle jeg mot alle odds våge å gi litt av meg selv til noen andre, prøve å utfordre meg selv, fordi jeg har møtt et menneske som er verdt det, så ender jeg alltid opp med å rive bitene ut av hendene hans igjen, like etter jeg har gitt dem, det blir for sårbart og vondt, for anstrengende å lære seg å elske igjen, og jeg ender opp med å løpe langt derifra, med hjertet på utsiden og med blødende biter i hendene, uansett hvor mye jeg vil bli, uansett hvor mye jeg trenger å tillate han å holde rundt meg, klemme meg sammen og hel igjen. Jeg legger fokus på det som føles feil, så jeg ikke klarer å se alt det som føles riktig, river ned huset før det føles som hjemme og blir umulig å forlate, fordi jeg er så redd for å igjen finne en kjærlighet som aldri føles helt riktig, at jeg kommer til å settle for less fordi jeg er redd for å ikke ta sjansen på å finne noe som passer meg bedre, men mest av alt så er jeg redd for å trekke meg unna et menneske, med feil og mangler, som mennesker flest, og senere finne ut at det mennesket egentlig var alt jeg trengte, alt jeg ville ha og noengang har drømt om, og at hans feil og mangler med litt tid ville blitt det beste jeg visste, at vi ville vokst sammen og funnet livets store kjærlighet. Det har ødelagt så mye, denne kjærlighetssorgen, ikke den over et menneske eller et savn, det er ikke den jeg har, men den type sorg som kommer av å stole på og gi hele deg til et menneske som med tiden blir et menneske du ikke kjenner til, og dens handlinger, et menneske du skulle leve resten av livet sammen med, skuffelsene og tapet av en trygghet som kanskje aldri var der. Lever med en dominant klump av åpne sår, blir sittende på en stein i stedet for å følge veien videre, fordi klumpen er for stort og tung for meg å bære, den får meg til å foretrekke å heller leve alene for alltid. Men jeg kan ikke la den definere meg mer, jeg kan ikke la det få ødelegge mer enn den allerede har, jeg må trosse alle frykter for kjærligheten er verdt å ta sjansen på, for det er tross alt kjærlighet som er selve livet.

Og på vei hjem fra trening, etter å ha skrevet denne meldingen, skjedde det utrolige, for akkurat i det jeg skulle gå ut døren trakk skyene seg fra hverandre, de var ikke lenger like mørke og tunge som de hadde vært for bare minutter siden, og jeg kunne skimte solen bak dem et sted, og før jeg visste ordet av det ble skyene ferre og solstrålene fler, og i det jeg var på vei inn døren hjemme hadde jeg medvind og solen i ryggen, en blå himmel over meg og tankene om at mirakler skjer hver dag og livet går videre, verden beveger seg, forandrer seg, som den forandrer deg, uansett hvor bom stille du kan føle at du står.»

Livet for skjørt til å vente, og fort kort til å være noen andre enn deg selv

Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien, forbi alle livene, forbi drømmer, asfalt og grønt gress flettet inn i hverandre, ny sprikne blomster, og bort fra mitt gamle og på vei mot mitt nye. På vei ned fra Grunerløkka, forbi gamle bygg, med de fineste bakgårder, store dører og vinduer, en god blanding mellom matboder og vintagesjapper, et menneske hav, inspirerende klesstiler og vakre fjes. På trikken opp til Ullevål, og på trikken jeg trodde gikk til Majorstua, men hvor jeg endte opp på Torshov. På den rette trikken mot Frogner, på vei gjennom Karl Johan og videre gjennom Torggata, på vei opp til Adamstuen og på vei gjennom Bogstadveien. Så mange mennesker, alle med forskjellige liv og alt det hører med. Her, her tør de, i hvert fall noen, å være seg selv, og tenke at det er nok, for det er det jo, her er det plass nok, stort nok, til at vi alle bare kan være oss. Og her sitter jeg, midt oppi det hele, i buksene jeg aldri hadde våget å gå i egen hjemby, men her sitter jeg altså; og har aldri før følt meg mer som meg sjæl. 

Processed with MOLDIV

Kanskje er det dette jeg har lett etter. Kanskje er det dette jeg har manglet. Kanskje vet jeg nå hva som tok livet av meg, og kanskje vet jeg nå hva som kan holde meg i live. Fjeset mitt var ikke like matt da jeg så meg selv i speilet da jeg var hjemme igjen, øynene var ikke like motløse, jeg sto litt strakere. For det er disse tingene som gir mening, det er disse tingene som minner meg på hva livet er og hvorfor jeg er her. Det er disse tingene som vokser i meg, gjør meg sterkere, tillater meg å blomstre. Jeg må bare huske å vanne blomstene, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes jo heller ingen som blomstrer hele året. 

Processed with MOLDIV

Jeg får sommerfugler i magen, men det hører vell en blomst med. Denne byen, den er kanskje litt for stor, men også akkurat passe, den blir i det minste ikke for liten. Jeg ser for meg en fremtid i den, et liv, en hverdag. Jeg ser for meg at jeg går hånd i hånd med kjæresten min, en som er en smule lik meg, men også en som kan lære meg å like kunst og museumer, lese bøker og ikke hate å stå fremst på konserter, en som i helger og i ferier drar meg opp og ut, i skogen og på fjellene, i telt og i ett med naturen, en som drømmer og lever for det samme som meg. En som minner meg på at livet ikke alltid er best alene, en som minner meg på at kjærligheten, den er verdt å ta sjansen på. En som ser meg. En som ikke ser på sårene som en byrde, et uoverkommelig hinder, men som heller ser på det som en mulighet, en mulighet til å fylle de, gro de med noe fint, så godt det lar seg gjøre. En som ikke bruker setningen «å holde ut», for kjærlighet er ikke å holde ut, det er en selvfølge, i hvert fall når du elsker noen. En som tenker at Rikke, hun er kanskje syk, og hun er kanskje deprimert fra tid til annen, den ene dagen trygler hun om å få gi slipp, for hun er så sliten, så sliten, mens den andre vil hun leve for alltid, hver dag er forskjellig, men hun er verken sykdommen eller depresjonen, hun er Rikke, og det gjør det hele verdt det.

Processed with MOLDIV

Jeg ser for meg endeløse sommerkvelder med venninner ute i parken, høst og vinterdager inne på kafeer, jeg ser for meg så mye, og ikke på samme måte som får, nå ser jeg det for meg, og tenker at det kan bli en realitet. Og viktigst av alt så ser jeg for meg at jeg også kan klare meg fint her alene, enn så lenge, i en god stund. At jeg kan trives i mitt eget selskap, selv om det kanskje kan bli en smule bekymringsfullt, om jeg begynner å trives mer enn jeg allerede gjør, da blir nok livet med kun hunder til samboere fort en realitet, ikke at jeg kommer til å klage på det altså. Skal unne meg litt for god mat, alt for ofte, mens jeg kun er en liten rekvisitt i den store verden, skal ha et liv i meg selv, som alle de andre, de hundrevis av sjelene jeg passerer hver eneste dag, mens jeg tusler Oslo på kryss og tvers, minner meg selv på hvem jeg er og hvor jeg skal. 

Processed with MOLDIV

Livet er for kort, til å bli i en by som holder deg på stede hvil, og ofte tar deg noen skritt tilbake, ikke gir deg plass nok til å vokse. Livet er for skjørt til å vente på noe bedre, du må ta et valg, velge din egen lykke. Og jeg, jeg må flytte, nå, eller med en gang.

Processed with MOLDIV

Lysere tider

Jeg utelukker det fysiske i dette innlegget, for det er ikke like toppen, men helt klart bedre enn før, det også, og heldigvis lettere å takle når jeg har det bedre med meg selv, hverdagen og livet.

Det har blitt en uventet utfordring å endelig skulle forholde seg til det å ha det bra igjen, har hatt det vondt så lenge, noe som gjør det til det eneste jeg kjenner til, det eneste jeg har lært meg å mestre, det har blitt til noe som føles trygt. Det skulle jo vært så enkelt å ha det bra, og det føles så merkelig å i det hele tatt skrive om dette, for det er jo for så vidt det også, enkelt altså, enkelt å omfavne det at ting føles bra igjen, det skjer jo nesten litt automatisk, for sånn er vi mennesker, vi har en tendens til å fortrenge det vonde, og derfor glemme å sette pris på det gode, men hos meg, denne gangen, har fortiden satt sine spor, noe som gjør at frykt blir en konsekvens.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with a6 preset

Frykten for å bli fanget i det ukontrollerte og ustoppelige havet av depresjon som kan bli en bivirkning av hva livet kan kaste i mot oss. Frykten for å falle helt ned dit igjen, til stedet du frykter mer enn noe annet, der du er fanget i deg selv, hvor ditt ytre og indre blir erstattet med et vesen du ikke kan kjenne igjen, der du må kjempe en uslåelig kamp fullstendig alene, hvor det å ikke klare, ville, orke å leve noe mer, blir et faktum, og all livsglede blir overskygget. Redselen gjør det vanskelig å ikke holde igjen, men det er jo nå det gjelder, det å fokusere på her og nå, ta dag for dag og nyte det gode mens man kan, som min mindfullness-endtusiastiske mamma alltid sier. Det er fortsatt dager som føles uoverkommelige og meningsløse, fremtiden lurer enda frem en gråtkvalt hals bare ved tanken, og det er enda dager jeg enda våkner opp med klumpen i brystet, den såkalte angsten, men det er ikke som før, det er ikke hver time, hvert minutt, hvert sekund, jeg får pustepauser som gir meg rom til å syntes at livet ikke er så verst likevel, og for første gang på to år føles livet bra. 

Processed with VSCO with a6 preset
Processed with VSCO with a6 preset

#sjekkdeg

Nå har jeg nettopp sett dokumentaren av Thea Steen, jeg blir sittende gråtkvalt og med et tomt blikk ut i ingenting, jeg trenger tid til å summe meg, komme tilbake til meg selv igjen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, det vet jeg aldri når jeg er vitne til ting som det, jeg grubler alltid på hvorfor jeg utsetter meg selv for sånt når det gang på gang påvirker meg så utrolig, akkurat som at jeg ikke forstår meg på folk som utsetter seg selv for skrekkfilmer, men dette er jo annerledes, dette er realitet og sannhet, en virkelighet vi ikke kan nekte for, uansett hvor mye vi skulle ønske vi kunne det.

Jeg er redd, og tankene om at livet er urettferdig har funnet sin plass hos meg igjen, til tross for at alle har sitt, og at livet kanskje derfor er like urettferdig for oss alle, eller kanskje det er det som gjør det hele rettferdig? men uansett, i situasjoner som denne, som Thea sin, og så alt for mange andres, føles det urettferdig, og det føler jeg at det er også. Det er så skremmende, hvordan livene våre kan bli tatt i fra oss på sekunder, hvordan vi kan bli tvunget til å miste og gi fra oss kroppen vår til sykdom, men til også så mye annet. Her sitter vi og sliter oss igjennom, tar det meste for gitt, tenker at drømmer er umulige, så vi må holde oss til det A4, glemmer også å nyte alt vi har her og nå, hverdagen og øyeblikkene.

Psyken som påvirkes av dokumentarer, virkeligheter som denne, har satt seg i sjela mi, akkurat nå verker jeg fra topp til tå, vil ikke røre en finger, føler for å bli sittende her for alltid, og jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er dette som er å være lamslått. Jeg har fulgt henne jevnlig, Thea, vet godt hvem hun er og kjenner til kampanjen hennes, men det er noe med å se et menneske miste kontrollen over liv og kropp så ufrivillig, at det som endelig var blitt et så godt liv, blir tatt fra en så brutalt, det å se det step by step, til nesten siste åndedrag, så ung og vakker, det gjør noe med en.

Så sjekk deg, vær så snill, kjære deg, sjekk deg, både for livmorhalskreft og for en liten forkjølelse, en annerledes følelse i kroppen, om du er mer sliten enn normalt, og hva det enn nå måtte være som får deg til å føle at noe ikke stemmer, vær så snill, sjekk det, for hva om det kan forandre eller til og med redde livet ditt? Er ikke den lille sjekken som tar deg minutter, koster noen kroner som er verdt å betale nettopp fordi det å ikke dra til legen, sjekke deg, ikke betale – kan koste deg livet. Vi kan aldri være sikre, better safe then sorry, som jeg alltid sier til vennene mine som stadig utsetter å dra til legen, noe som gnager hardt i ei som meg, som har følt på noen av konsekvensene ved å gjøre det for sent, og sårere er det å vite at det finnes konsekvenser større enn mine. Det kan stå om liv og død, så kjære, vakre deg, du som har et helt liv foran deg – vær så snill, sjekk deg.

Det som råder dypest

Melding til mamma på en sår mandag hvor jeg trengte å lette på trykket og kaoset, for noen uker tilbake. Fant det i arkivet nå nettopp, så tenkte å dele det med dere. Mamma er alltid den som får høre, for hvem gir vell et bedre svar, hvem elsker meg egentlig høyere? Et tanke-kaos uten like, som alltid ender uventet, men som får meg til å forstå hvor problemet kanskje ligger, hva som råder dypest i meg. Frøet som ligger lengst på bunnen under all jorden er lett å overse, når alt det andre vokser seg større over, så godt som umulig å grave frem hovedkilden når det er så mye i mellom. Har en følelse på at jeg ikke er så alene om disse dagene, tankene og følelsene som det noen ganger kan føles ut som, så jeg vil at dere skal vite nettopp det – at du er ikke alene.

Processed with VSCO with a6 preset

«Det er mandag igjen, og livet føles litt uoverkommelig. Som vanlig, intet nytt, en helt vanlig mandag. Ny uke, nye muligheter sies det, en ny start.. men ikke for meg, føles kun ut som enda et nederlag, enda en uke forbi uten mål og mening, så mange uker i arkivet jeg like gjerne kunne vært foruten, har jo ikke klart å komme noe lenger med de uansett. Ting føles litt håpløst, jeg vet ikke om det er mandagen eller generelt bare livet. Den lille treningen jeg har sammen med frisklivssentralen i dag føles mer ut som å bli vekt i militæret 03:45 for å skulle ut i en beinhard øvelse med lite tilgang til mat og drikke, med en sekk tyngre enn egen kroppsvekt og flere mil til fots foran seg. Frisklivssentralen, denne lille treningen, mitt eneste gjøremål for dagen utenom en tur innom butikken, og det føles uoverkommelig? Hva er det for noe svakerier. Tenk på hva alle andre har å gjøre, de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt de skal, mens jeg.. jeg blir liggende å vente på at timene skal fly med vinden, jeg får ikke brukt de på noe vettu uansett.

Processed with VSCO with a6 preset

Mislykka, mislykka, mislykka. Grubler på om det er noe jeg kan fylle dagene med, som får de til å føles litt mindre meningsløse, og så jeg kanskje ikke føler meg fult så ubrukelig. Trener jevnt gjennom hele uka, og med tanke på min sykdomssituasjon så er jo dette noe jeg burde vært sjeleglad over, noe jeg forsåvidt er, jeg er bare ikke fornøyd, for sånn er vi mennesker, vi vil alltid ha mer. Dumme mennesker. Kommer nok til å tvinge meg selv til å tusle bort til treningssenteret endel ganger denne uken også, til tross for at jeg akkurat nå burde tatt en liten pause, når skal jeg egentlig lære? Men det har seg jo sånn at dårlig samvittighet, selvhat og mangel på mestringsfølelse dreper meg og sinnstilstanden min mer enn utmattelsen, selv om det så klart ikke er tilfellet, for det føles kanskje sånn ut akkurat her og nå, men det er jo utmattelsen som er morderen her, i hvert fall kroppens, men i lengden og derfor merker jeg det ikke på samme måte som jeg merker striden i tankene og følelsene.

Processed with VSCO with a6 preset

Jeg trenger noe mer, mer, mer, mer. Noe som vil få meg til å føle meg litt mer.. normal? Litt mer menneskelig og kanskje ikke fult så mislykket. Noe som kan få meg til å ikke bare tenke, men også føle at livet blir bedre, at jeg skal komme meg dit jeg vil en dag, jeg også. Skole og jobb er enda ikke et alternativ, og det er en av de tingene som lirker frem selvhatet, til bristepunktet. Kan jeg ikke bare pushe meg selv? Om det så fører til at jeg blir innlagt på sykehuset, så vil det i hvert fall syntes at jeg prøver, jeg også. For det syntes ikke så godt sånn det er nå, syntes jeg, verken for andre eller meg selv. Prøver jeg egentlig nok? Gjør jeg egentlig det? Kunne jeg ikke bare tatt noen fag? Grått meg igjennom det som alle andre? Trosset sykdom, angst og redsel. Alle andre gjør jo det, jeg risikerer lite tid med venner og familie, og det å ha det bra, ved å gjøre det, men det er jo fåtallet av oss som er lykkelige, vi må jo alle ofre noe for å lykkes her i verden? Så hvorfor har jeg rett på å være det, lykkelig altså? Luke ut alt det kjedelige bare fordi jeg er syk. Det blir bare feil for meg, selv om det ikke er særlig gøy å være syk heller, men det glemmer jeg på dager hvor tankene tar over på denne måten.

Processed with VSCO with a6 preset

Lappen – førerkortet, kunne jeg ikke bare tatt det? Kunne jeg ikke bare fullført det i det minste, som så mange andre? Veien mot den føles så sabla lang, jeg er dårlig på det der med å ta dag for dag når det kommet til ting som det. Jeg er redd, livredd, men hva er det egentlig jeg frykter? Det å ikke være flink nok? Det å feile? Hvem er vell mester i å kjøre når de akkurat har startet? Ingen Rikke, ingen, så hvorfor forventer du hele tiden så mye av deg selv? Så mye at det stopper deg fra å gjøre ting, utfordre deg selv. Jeg vet du er redd, redd for å ikke være bra nok, god nok, føle at du duger, for du har aldri følt deg bra nok, aldri i/til/for noe eller noen, aldri har du følt deg bra nok, aldri, aldri, aldri, og det er ditt såreste punkt, livredd for å bli forlatt, fordi du kun er deg, og at det ikke er nok. For det er jo der alt dette ligger, det du har følt på siden du var lita, ulmet dypest i deg, klar til å slå ut i full flamme den dagen den eneste du har følt deg bra nok for, innser at du ikke er det likevel, og drar i fra deg. 

Processed with VSCO with a6 preset

Som en skjør blomst, det er det du er, som en krystallkule, klar til å knuse i tusenvis av biter. Hvorfor skriver jeg om meg selv i andre-person? men okei let´s just go with it. Sårbar som helst, treffes av de minste ting, og det fordi redselen for å ikke være bra nok, bli forlatt bare fordi du er deg, råder dypest i deg. Desperasjonen over å være god mot alle, hele tiden, så mye at du glemmer deg selv, fordi du er så livredd for at noen andre skal føle på det her, de også. At de skal forstå det de også, hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske dem, som jeg forstår hvordan og hvorfor noen kan forlate, slutte å elske meg, for hva eller hvem er vell jeg å elske, jeg er jo ingenting.»

Konsekvenser

Bilder tatt rett før jeg var på vei ut døren samme dag som notatet ble skrevet. Bærer preg av ei sliten jente, som helst ikke vil syntes for andre.
28.02.2017:

Kroppen er igjen tatt i fra meg, og jeg er fanget. Har time hos psykiater klokken 13:00, klokken er nå 12:01. Jeg og kroppen min er slitne, begge to. Det er bare rukket å bli tirsdag, men det føles ut som søndagen er tilbake. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å tusle meg bort til denne timen, hvor skal jeg ta kreftene fra, og jeg som hadde lovet meg selv å trene rett etterpå. Jeg vil så gjerne, men det går ikke, jeg kan ikke, da mister jeg den helt, jeg må la være å trene i dag, jeg må bare. Kan ikke, kan ikke, kan ikke. Jeg trenger treningen fordi den er min viktigste distraksjon fra tanker, virkeligheten og hverdagen, et pusterom som letter på trykket, men nå i dag og kanskje i morgen, kanskje dagen etter det også, trenger kroppen min en pause, det må jeg bare ofre.

Processed with VSCO with a6 preset

Blir liggende å gruble på hva jeg skal si denne gangen. Sist føltes det ut som at jeg nærmest ble tvunget til å begynne på antidepressiva fordi jeg så og hørtes nedstemt ut. Jeg nektet, men følte meg overkjørt og lite respektert, måtte tilslutt bare ta i mot resept-papiret og tuslet ut fra min andre time hos psykiater, gråtkvalt. 

Kanskje må vi bli litt bedre kjent, så du lærer deg å kjenne meg og mine styrker, for kanskje du da vil forstå at årene jeg allerede har vært igjennom, reist meg fra og kommet meg ut av, gjør kampene jeg kjemper den dag i dag, nærmest til ingenting. Klarte jeg meg uten medikamenter da, så skal jeg klare det også denne gangen.

Processed with VSCO with a6 preset

Ikke misforstå, jeg støtter fult og helt de som velger å bruke medikamenter, for noen ganger gjelder det liv og død, og da er jeg så glad for at det finnes legemidler som dette, og for de som har medfødt sykdom, mangel på viktige stoffer hjernen trenger for å fungere sånn vi trenger at det gjør, eller bare ren og kjær drepresjon de kjemper med alt de har for å komme seg ut av, men som er ukontrollert og ustoppelig – da, da er jeg så glad for at det finnes løsninger som dette, og for at det hjelper så mange. Jeg vet bare at akkurat nå og med livsstilen jeg ønsker å leve er det ikke riktig for meg, så lenge det ikke er høyest nødvendig, da må det bare til, men sånn er det ikke akkurat nå, nå har jeg troen på at kroppen kan kurere seg selv, til en viss grad, og i mitt tilfelle så lenge det ikke finnes medikamenter som kan gjøre kroppen min frisk, så vil jeg fortsette så lenge jeg kan på en naturlig måte. Spise sånn jeg føler er rett, beveger meg, men ikke for mye, fortsette kjempe for det jeg har troen på at skal fungere, og når kroppen min blir frisk, blir kanskje hodet mitt og tankene mine det også, for det var jo kroppen som ble syk først.

Jeg vil føle på alt livet har å kaste i mot meg, som mot alle andre. Jeg vil heller føle smerte hvis det også lar meg føle lykke, i stedet for å bli nærmest likegyldig, i hvert fall i kontrast med mitt følelsesregister akkurat nå. Og derfor syntes jeg det er verdt det uten, jeg skal klare meg, på grunn av nettopp de øyeblikkene fylt med lykke som setter seg dypest i hjerterota, som ligger i meg og varmer meg selv på de dagene jeg ikke klarer legge merke til det.

Processed with VSCO with a6 preset

Så klart ser jeg litt nedstemt ut, jeg er utmattet, kjære deg, da tror jeg det for de fleste av oss føles umulig å late som annet. Det har tatt meg lang tid å forstå det, akseptere det og godkjenne det som en sykdom, og kanskje klarer jeg det ikke fult og helt enda heller, og kanskje er det derfor jeg trenger hjelp. Så jeg forstår om du trenger litt tid til å la det synke du også, vi har alle, meg og mine, vært der. Jeg er syk, og det sitter så langt inne å skrive det, det føles svakt, for jeg vil ikke at noen skal se på meg som det, men kroppen min er syk, og da skulle det dessverre bare mangle at psyken også etterhvert fikk seg en støyt. Spesielt på dager som denne. Hvor jeg kan kjenner konsekvensene komme sakte, men sikkert. Lurer seg opp gjennom ryggmargen, inn i alle kriker og kroker, tynger kroppen og alle dens muskler. Konsekvensene av å fake it till you make it. Konsekvensene av å ha vært aktiv flere dager på rad, enten på treningssenter, på ski eller sosialt, og det høres kanskje så alt, alt for mye ut til mitt tilfelle, men jeg trodde.. og tror kanskje litt enda, at jeg hadde funnet balansen, presser meg selv akkurat nok, ikke for lite, og ikke for mye, jeg er bare der, på treningssenteret, i skiløypa eller sittende blant mennesker jeg er glad i, og det er en seier i seg selv. Konsekvensen av å tro at jeg er på bedringens vei, nærmest frisk, konsekvensen av at andre tror jeg er nettopp det, frisk, og presset jeg lar meg bite på da jeg kjenner det mest. Rikke er frisk, tenker de. I det minste på god vei. Så da må jeg jo være det da. Late som. Lure meg selv og alle andre. For det er jo frisk jeg vil være, så kanskje det er derfor jeg ikke klarer å slukke stjernene i mine egne og andres øyne med realiteten, de gangene det ser ut til at dette skal gå over. 

Processed with VSCO with a6 preset

Den verste smerten er over for meg, psykisk, i hvert fall nesten, enn så lenge. Smerten som ikke lenger dukker opp på alle dager, ikke alltid like dyp og brutal, det er den kun på noen dager, de som det endelig har blitt få av. Til tross for at den der og da er dominant og jævelsk, så forsvinner den ofte med morgendagen, den er på bedringens vei. 

Den smerten jeg ikke trodde fantes, den hvor det føles ut som eneste utvei er å avslutte livet. Den som dukker opp i drømmene, og den som vekker deg om natten i det du endelig har sovnet, gjennomvåt av kaldsvette, tårer og en sår og hes hals. Den som lammer deg og hele hverdagen din, den som tar fra deg alt du er og har. Den som får deg til å tvile på alt det vakre i livet, den som kveler alt det gode. Den som tester deg og hva du tåler til bristepunktet, til det er like før alt i deg knekker og du faller om. Smerten som kommer av så mangt, i mitt tilfelle depresjonen over alle årene viet til sykdom, frustrasjonen rundt nåtiden og tankene om fremtiden, men kanskje mest av alt, smerten som for alltid sitter i meg, ulmer lengst inn i brystet, klar til å slå ut i full flamme på dager jeg forventer det minst, smerten som kommer ved at det som var hjemmet ditt, der du følte deg tryggest, der du ville være for alltid, en dag våknet opp og ikke elsket deg mer – kjærlighetssorgen, det er er sorg og en smerte jeg aldri så komme, den er en av de få tingene her i livet som ikke kan beskrives, forklares, den kan kun føles på for å forstås. Sorgen over et menneske som enda lever i beste velgående, heldigvis, men som ikke lenger lever sammen med deg og aldri skal gjøre det igjen, sorgen og smerten over fremtiden som blir snudd på hodet, hvor ingenting føles som hjemme og alt i og rundt deg føles utrygt. Smerten som gjør meg til den jeg er i dag, den som har lært meg å forstå andre, sette pris på ting jeg før aldri la merke til, den som får meg til å skrive, den som har tatt fra meg alt jeg trodde jeg ønsket i livet, men samtidig gitt meg alt jeg trodde ikke fantes, viktigere og større enn jenta med håndballen.

Processed with VSCO with a6 preset

Kanskje blir jeg bedre ut over dagen, det har en tendens til å være sånn, jeg trenger bare flere timer enn natten har å gi meg, til å hente meg bittelitt inn igjen, få samlet nok krefter til en dag uten overskudd, men i det minste med litt innhold. Kanskje kan jeg med timene etterhvert se lysere på å kunne være med i bursdagen til bestevennen min, selv om jeg egentlig burde holde meg hjemme.

14:29:
Jeg klarer meg bedre nå, som forventet. Denne regla kjenner jeg ut og inn, kanskje ikke så rart når jeg har måtte gå den i snart åtte år. Timen gikk bra, over all forventning. Jeg ble respektert og forstått, ønsket mitt om å enn så lenge holde kroppen ren fra medikamenter ble akseptert, og troen og selvtilliten på at jeg skal klare det her er igjen tilbake. Jeg skal få det bra med meg selv. Med sykdommen. Og med livet. 

15:40:
Nå mangler jeg bare skyss, så kanskje jeg kommer meg til denne bursdagen likevel. 

Processed with VSCO with a6 preset

01:00:
Hjemme og svever nærmest på en rosa sky. Ikke tenk på konsekvensene, ikke tenk på konsekvensene. De tar jeg i morgen, nå skal jeg bare tenke og føle på det at jeg klarte å utfordre meg selv, og at kroppen lot meg stå i det, satte på autopilot og lot som ingenting, tok støyten som vil komme i en eller flere av dagene som følger, så jeg kunne kjenne på mestringen ved å trosse angsten som følger ved å ha måtte tilbringe mer tid alene, enn med andre.

05.03.2017:
Det er søndag og konsekvensene etter alt jeg også har gjort også etter den tirsdagen, etter alt jeg lagt lokk på, har meldt sin ankomst, og jeg tar de på strak arm, for verdt, det er det.