Kategori: Sykdom

Jeg vet mer om hvem jeg var da, enn det jeg vet om hvem jeg er nå. Jeg har mistet så mye av det som gjorde meg til meg. Hvem er vi egentlig når det vi identifiserer oss med blir tatt fra oss? Her om dagen ble jeg med vennene mine i russebilen deres. Jeg koste meg, som jeg alltid gjør sammen med dem. Likevel føles det litt ut som at vi lever på to forskjellige planeter, og kanskje vi gjør det akkurat nå. Det er som om jeg ikke hører til lenger. De deler ungdomstiden sammen, mens min aldri startet.

Hva skjedde egentlig den dagen jeg fylte 18 år? 28. desember 2013. Jeg stiller meg selv det spørsmålet hele tiden. Jeg forstår det bare ikke. Det var som om hele meg raste sammen, på en måte.

Jeg tror det startet kvelden før, men det ulmet nok i meg lenge før det. Jeg husker at jeg ble skuffet over at kjæresten min ikke kunne sove over. Jeg hadde gledet meg sånn til å våkne opp med han. Plutselig følte jeg bare ingenting. Ingen glede, ingen sorg. Bare ingenting.

Jeg klarte det ikke, ikke denne gangen heller. Jeg måtte slutte på skolen. Jeg vet at det er det eneste rette, men det føles ikke sånn, ikke nå.

Denne høsten er det fire år siden. Det er fire år siden livet ble snudd opp ned. Fire år siden drømmen om å satse på håndball ble revet bort. Det er fire år siden sist jeg så verden med et smalt og naivt blikk. Nå har livet mistet farge, men det er likevel vakrere enn det var før; Å lære er mer enn det vi skriver av fra tavla, og kunnskap kommer først og fremst av erfaring. Ikke visste jeg at smerte kunne være så vondt og glede så godt. Nå vet jeg at lyset finnes også i mørket.

De sier at det hjelper å være glad, så jeg prøver. Det er klart at det hjelper, men jeg tror at de fleste ville bekymret seg for det samme hvis de gikk i mine sko. Det er en reell frykt å undre seg om dette er for resten av livet. Det betyr ikke at jeg ikke smiler når jeg kan. Det var bare ikke dette jeg så for meg at livet skulle bli, så jeg trenger tid til å vende meg til det.

I noen timer fikk jeg være akkurat det jeg er, en ungdom. Jeg danset som om det var det siste jeg gjorde. Jeg lo som om ingenting kunne stoppe meg. I noen timer fikk jeg være som alle andre, som om også jeg hører til et sted.

Jeg er overveldet over at så mange har tatt seg tid til å lese artikkelen som ble skrevet om meg i lokalavisen. Den ble faktisk også delt i andre nettaviser. Jeg ønsker å gjøre det enklere for andre å forstå situasjonen jeg er i. Det vil kanskje gi flere et behov for å finne svar og dermed også hjelp.

Dere tar virkelig pusten fra meg med alle de fine ordene deres. Dere rører meg enormt! Takk for alle tilbakemeldinger på artikkelen som ble skrevet om meg. Det er på grunn av dere at jeg deler. Takk for at det får bety noe for dere.

Du kan lese den HER!

I natt er en sånn natt hvor jeg heller vil ligge våken. Ikke ta sjansen på å lukke øynene, bare kjenne tårene triller, en etter en. For hva møter meg når jeg lukker øynene? Virkelighetsnære mareritt som prøver å fortelle meg noe? De som holder meg våken selv i drømmene.