Jeg sitter fast

Jeg vet mer om hvem jeg var da, enn det jeg vet om hvem jeg er nå. Jeg har mistet så mye av det som gjorde meg til meg. Hvem er vi egentlig når det vi identifiserer oss med blir tatt fra oss? Her om dagen ble jeg med vennene mine i russebilen deres. Jeg koste meg, som jeg alltid gjør sammen med dem. Likevel føles det litt ut som at vi lever på to forskjellige planeter, og kanskje vi gjør det akkurat nå. Det er som om jeg ikke hører til lenger. De deler ungdomstiden sammen, mens min aldri startet.

Natt til den 28.

Hva skjedde egentlig den dagen jeg fylte 18 år? 28. desember 2013. Jeg stiller meg selv det spørsmålet hele tiden. Jeg forstår det bare ikke. Det var som om hele meg raste sammen, på en måte.

Jeg tror det startet kvelden før, men det ulmet nok i meg lenge før det. Jeg husker at jeg ble skuffet over at kjæresten min ikke kunne sove over. Jeg hadde gledet meg sånn til å våkne opp med han. Plutselig følte jeg bare ingenting. Ingen glede, ingen sorg. Bare ingenting.

Venninnen min var hos meg og vi våknet til lyden av skritt oppe på gulvet over oss. Familien min hadde pyntet med glitter og stas. Jeg ble så overrasket, overveldet og veldig, veldig varm i hjertet. Likevel følte jeg meg helt tom. Da kjæresten min kom litt utpå dagen satt jeg meg i armkroken hans, også gråt jeg i tre timer. Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før. Det var som om all sorg kom på en gang. Sorgen over at andre som fylte 18 år begynte på livet, mens jeg sto helt stille.

I to uker fortsatte det. Jeg gråt hele dagen, alle dager. Nå gråter jeg ikke like mye. Jeg føler alt, men fremdeles ingenting.

Det høsten har lært meg

Denne høsten er det fire år siden. Det er fire år siden livet ble snudd opp ned. Fire år siden drømmen om å satse på håndball ble revet bort. Det er fire år siden sist jeg så verden med et smalt og naivt blikk. Nå har livet mistet farge, men det er likevel vakrere enn det var før; Å lære er mer enn det vi skriver av fra tavla, og kunnskap kommer først og fremst av erfaring. Ikke visste jeg at smerte kunne være så vondt og glede så godt. Nå vet jeg at lyset finnes også i mørket.

Processed with VSCO with b1 preset

Gi meg tid

De sier at det hjelper å være glad, så jeg prøver. Det er klart at det hjelper, men jeg tror at de fleste ville bekymret seg for det samme hvis de gikk i mine sko. Det er en reell frykt å undre seg om dette er for resten av livet. Det betyr ikke at jeg ikke smiler når jeg kan. Det var bare ikke dette jeg så for meg at livet skulle bli, så jeg trenger tid til å vende meg til det.

Takknemlig

Jeg er overveldet over at så mange har tatt seg tid til å lese artikkelen som ble skrevet om meg i lokalavisen. Den ble faktisk også delt i andre nettaviser. Jeg ønsker å gjøre det enklere for andre å forstå situasjonen jeg er i. Det vil kanskje gi flere et behov for å finne svar og dermed også hjelp.

Søvnløs

I natt er en sånn natt hvor jeg heller vil ligge våken. Ikke ta sjansen på å lukke øynene, bare kjenne tårene triller, en etter en. For hva møter meg når jeg lukker øynene? Virkelighetsnære mareritt som prøver å fortelle meg noe? De som holder meg våken selv i drømmene.