Another person.

Jeg kan høre latteren deres, i etasjen under. Det tror jeg hele nabolaget hører, når jeg tenker meg om. Jeg kan høre summingen av samtaler, som går så lett og lekent. De sitter der alle sammen, med chips og godteri skålen foran seg, noen har brus og andre vin eller øl. Det virker så koselig der nede, det virker som om det er på andre siden av jorden fra her oppe.


Jeg tør ikke helt å gå ned. Jeg er redd for reaksjonene deres, hvordan blikkene vil forandres fra ren lykke, til bekymring, jeg vil ikke være en festbrems. Jeg tør ikke helt å vise det likbleke ansiktet mitt, og de svarte ringene under øynene, som blir mørkere og mørkere for hver time som går.  Jeg smiler nesten ikke lenger, og jeg vil smile når jeg er med de, for de fortjener det mer enn noen andre. De fortjener mer enn denne personen, som lenger ikke er meg, personen men trøtte øyne, sliten munn og en utslitt kropp.

Jeg vet at hvis jeg tar de få skrittene ned trappen, så vil alle høre meg, for trappen knirker sånn. De vil automatisk sette blikket mot meg, og følge hvert steg jeg tar. I det jeg kommer frem i lyset, vil de først få øye på den knall blå kosedressen jeg har på, som jeg har satt på, for å live meg selv litt opp. Så vil de få øye på håret som bare henger der, de vil få øye på kroppen som ikke helt henger med i skrittene jeg tar, etter så å få øye på ansiktet, ansiktet som jeg selv ikke kjenner igjen når jeg ser meg selv i speilet.  

Tar jeg turen ned, så kommer jeg til å ende opp med å bare sitte der, og ikke helt få med meg hva de sier, jeg er for sliten til å få med meg alle ordene, og ubehaget i kroppen gjør meg ukomfertabel blant andre, jeg kommer til å ende opp med å gå opp igjen, uten å si noe som helst. Men jeg vil så gjerne, jeg vil så gjerne fortelle historier, le så magen gjør vondt, og bare være meg selv igjen.

Skapningene der nede er familie, som etter min mening ikke kunne vært bedre. De gjør alt for at jeg skal ha det bra, de elsker meg selv på de verste dager, de minner meg bestandig på hvem jeg er, de får meg til å føle meg frisk igjen, selv bare i noen minutter, de holder meg i live, de gjør alt riktig. Denne gangen er det bare kroppen min som gjør alt for å få meg til å forstå at jeg trenger å være alene, slappe av og prøve å bygge meg opp igjen, på egen hånd, ihvertfall i kveld.

3 tanker om “Another person.”

  1. Vet ikke helt hva jeg skal si på dette.. Du er så sterk, Rikke, og jeg ser så opp til deg! Du aner ikke hvor mye jeg bare vil gi deg en stoooor klem og få deg til å le og glemme i kanskje noen sekunder. Jeg vil så gjerne ta vekk smerten din og få smilet ditt på plass! Jeg er så stolt av deg, og du må vite at jeg ser så opp til deg. Du er så utrolig vakker!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s