«I meg blir du aldri borte. Selv ikke den dagen den er tjue år siden du rørte ved meg sist. Den dagen alle celler i kroppen min er byttet ut med nye, selv da finnes du. Selv da kan jeg høre gjenklang etter latteren din. Selv da kan jeg huske hvordan du viste meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet. Selv da finnes du.»
«Lov meg at månen hver vinternatt får slå følge med deg hjem, og at du minnes lysglimtet jeg var i mørket. Husk meg som den første villblomsten som stikker opp gjennom den bare asfalten om våren, den varme sola i ryggen en sommerkveld og høstløvet på sitt mest fargerike. Lov meg at du savner meg óg.»
Rikke Gunnersen 