Jeg hører latter i etasjen under. Jeg er redd for å gå ned. Redd for hvordan de vil reagere når de ser meg. Jeg vil ikke ødelegge den gode stemningen. Jeg vet at jeg er blek. Trappene knirker for mye til at jeg ikke kommer til å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg vil ikke at de skal se meg. Jeg vil bare være der sammen med dem.
Forfatter: rikkegunnersen
Det skal gå over
Håp
På gjensyn
Hvordan skal jeg klare å si farvel og på gjensyn til dere som de siste årene har vært det eneste som har føltes normalt. Tenkt så mange ganger dere har løpt – nærmest hoppet mot meg med åpne armer, de gangene det har vært lenge siden sist. Dere har jublet meg inn i klasserommet og forsikret dere om at jeg alltid har meldinger med «god bedring» eller «vi savner deg» i innboksen min. Jeg har følt meg alene i situasjonene jeg er i, men dere har gjort meg mindre ensom.
Takk. Vi sees igjen.
Endelig hjemme
Gårsdagen gikk til oppkast. Det ble så ille at jeg fikk blodutredelse i ansiktet. Vi tror at jeg må være allergisk mot det jeg måtte drikke før undersøkelsen, for selv da jeg fikk det ned med sonde kom det opp igjen. Hadde det ikke vært for at mamma holdt meg fast både til seg selv og sengen hadde jeg falt ut (eller sammen). Brekningene var så enorme at hele kroppen beveget seg, og de fortsatte selv etter at det ikke var mer å kaste opp.
Undersøkelsen viste at jeg mest sannsynlig har satt sprøyter i låret forgjeves, i 1 år. Betennelsen i tarmen har utviklet seg, men akkurat det tror jeg at jeg må tenke mer på i morgen. Nå er jeg bare veldig glad for at vi er hjemme igjen.
Hit, men ikke lenger
Føler du noen ganger at livet bare stopper opp? At det gikk hit, men ikke lenger.
Klokken er 03:00. Jeg legger meg over en pute i håp om å lindre smertene i magen. Hodet er tungt og det verker. Det er som om jeg har voksesmerter i hele kroppen, men jeg tror ikke at jeg kommer til å bli langt mye lenger enn det jeg er nå. Det er mørkt. Ikke bare i rommet, men også inni meg. Jeg er mørkredd og vil bare sove. Slippe taket.
Rikke Gunnersen 