Kjære brudepar, kjære alle sammen,
Jeg er brudgommens utfordrer i livet, og jeg er som de fleste sikkert skjønner den eldste.
Til henne,
Du kom inn i familien vår og var akkurat det vi trengte. Akkurat det han trengte. Akkurat det han og jeg trengte. Det kan ikke være enkelt å tre inn i våre kaotiske rekker, men du har litt etter litt våget å ta mer plass. Du beriker oss med varme, innsikt, godhet, kunnskap, ro og empati. Du er skarp og morsom, og ikke minst vakker. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan 2016-versjonen av brudgommen klarte å kapre deg, men det gjorde han. Han har fått til mye bra, men du er definitivt det beste. Jeg fryder meg over å se hvordan du utfordrer han og hans utvikling sammen med deg har vært utrolig. Du derimot har utviklet deg helt uavhengig av han. Blunkefjes
Jeg er så takknemlig for at det er deg. Takknemlig for vennskapet vi har funnet i hverandre.
Til han,
Jeg trodde at du ikke likte meg… men her står jeg (som din forlover). Micdrop
Det sies at de som er født i vårt stjernetegn er født gamle, og du er kanskje det. Du er av det mer alvorlige slaget og kan nok fremstå noe mystisk. Du verdsetter tradisjoner. Du er grundig, praktisk og realistisk. Ansvarsfull og pliktoppfyllende. Trofast. Flittig og selvstendig. Likevel er du til tross for ditt seriøse ytre først og fremst den som evner å få meg til å le som ingen andre.
Jeg kunne snakket i det uendelige om livet vårt sammen; Som da du var Alfred og jeg Emil. Eller som da familiebilen vår var en kassevogn og vi var med pappa for å besøke farmor. Du satt i førersetet av Hyundaien og motoren var av, men nøklene i. Jeg hang bakpå bilen fra bagasjerommet og vi forestilte oss at det var en søppelbil. Selv til den dag i dag føles fantasien vi skapte sammen like ekte; At vi faktisk var to gjenvinningsarbeidere som hentet søppel hos Janna. Eller som da vi var på Vestlandet og løp opp og ned bakkene mellom mormor og morfar, tante og onkel. Lekte boksen går med alle søskenbarna, og trasket, syklet og rodde ut til hver holme i nærheten, mens mormor fulgte med gjennom kikkerten. Du, kusinen vår og jeg. Eller som alle de gangene vi gjorde rommet vårt om til et fort med madrasser, dyner, puter og pledd, og det føltes ut som det tryggeste i hele verden. Du var det tryggeste i hele verden, og på én måte vil du kanskje alltid være det. Når jeg ikke får sove hender det at jeg lukker øynene og ser for meg at vi er tilbake der. I køyesenga på rommet vårt i det gule rekkehuset. Til da jeg bare kunne sparke opp i plankene for å vekke deg, også kunne vi ligger der i hver vår etasje og krangle. Ingen terger meg som det du gjør, og sånn er det fremdeles. Likevel vil jeg heller bli terget av deg enn å ha det harmonisk sammen med noen andre, så lenge det betyr at jeg er sammen med deg.
Tenk at vi skal dele hver fødselsdag for resten av livet. Du, jeg og Maggie Smith.
Da vi var små var det jeg som seilte skuta, men nå er det jeg som står i havn og vinker deg hjem. Du tar vare på meg på din måte og jeg tar vare på deg på min måte. Klemmen er språket ditt. Hver gang vi møtes igjen tar du tak rundt meg og ikke bare klemmer meg, men du holder meg. Slik du har holdt meg gjennom øyeblikk bena har sviktet under meg.
Nå har du funnet ditt anker. Hun som gir deg ro og får deg på rett spor.
Husk å stoppe opp og ta det hele inn. Dere har kommet helt hit og jeg kunne ikke beundret dere mer enn det jeg gjør her i dag. Det er sjeldent jeg har sett to som er så åpenlyst besatt av hverandre som det dere er. Dere har vist meg at kjærlighet ikke bare er å elske hverandre, men også å like hverandre.
Å kjenne dere er å være glad i dere.
Fra livets første, til livets siste. Min bestevenn og erkefiende.
Som du skrev til meg en gang: «Du er halvparten».
Skål for brudeparet!
Kategori: Hverdag
Denne bloggen ble skrevet i affekt, og med et ønske om å hjelpe andre glemte jeg hvor synlig jeg selv ble. Det gikk ut over andre, og det er mye som jeg i dag ikke hadde skrevet på samme måte. Jeg var ung, og nå føles det rart at en så privat del av livet mitt ble blottlagt på nettet. Likevel velger jeg å la bloggen være som den er, selv om det meste er borte, mye er rettet på og det som er igjen kanskje bare er et skall etter det som en gang var. Jeg håper at noen fremdeles kan finne trøst her inne, spesielt de som er på samme sted nå som det jeg var da.
Jeg har blitt eldre, funnet balansen mellom det å være personlig og det å være privat. Det fineste med å være menneske er muligheten vi har til å utvikle oss; Jeg måtte kanskje være alt det, for å bli alt dette.
Jeg håper at dagen i dag er akkurat det du trenger. Takk for at du leser<3 Klemmer
Sosialemedier:
Instagram: rikkegunnersen
YouTube: rikkeamalia
Instagram: ihjertet
Året som gikk
Dette året har utfordret meg på måter jeg trodde at ikke var mulig. Det har krevd mer av meg enn noe annet år tidligere. Det har vært preget av tilbakefall, men også utvikling. Jeg sitter igjen med en trygghet om at da jeg kom meg igjennom det, skal jeg komme meg igjennom resten også.
Til tross for at denne bloggen egentlig er lagt ned, vil jeg gjøre et lite unntak og dele noen av de gode øyeblikkene sammen med dere, gjennom bilder.
Siden sist har jeg flyttet til byen jeg har drømt om å bo i helt siden storesøsteren min flyttet hit for 17 år siden. Selv om jeg ikke har fått kjenne på at jeg bor her helt enda, er det godt å se livet som rører seg utenfor vinduet, og drømme om det som venter når jeg blir bedre fra sykdom.
Jeg savner dere. Takknemlig for vennskapene denne bloggen ga meg. Håper at dere finner noe godt i hver dag og klamrer dere fast. Glad i dere! Klemme fra meg
En begynnelse
Jeg har nesten glemt hvordan jeg gjør dette. Samtidig som fingrene beveger seg over tastaturet uten en eneste anstrengelse. Det har blitt en del av meg, det her. Vi glemmer ikke hvordan vi sykler selv om det er lenge siden sist. Litt sånn føles det.
Jeg har mye på hjertet, men vet ikke hvor jeg skal begynne (eller om det er et poeng å begynne i det hele tatt). Jeg kan ikke huske sist jeg var her inne. Jeg er ikke klar for å se tilbake. Det gjør fremdeles vondt. Det var ikke mer igjen av meg og det kan alle se. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter den jeg trodde at jeg var, men jeg fant meg ikke.
Jeg vet ikke hva jeg skal frem til, men jeg vil egentlig bare begynne et sted. Prøve igjen, om det så blir med dette.
Her finnes jeg
Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien. Gress og asfalt som fletter seg inn i hverandre. Bort fra det gamle og på vei mot det nye. Nedover Grunerløkka, forbi restauranter og bakgårder som yrer av liv. Kanskje er det dette jeg har lett etter, dette jeg har manglet. Det er her jeg blomstrer. Jeg må bare huske å vanne, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes heller ingen som blomstrer hele året.
Sommer
Jeg håper at lukten av sommer varmer like godt som solen. At den bringer frem gode minner, mens nye skapes. Jeg håper at sanden og gresset kiler deg mellom tærne, og at sommerfuglene er like vakre i år som de var i fjor. Jeg håper at det gode veier opp for det vonde.
Akkurat nå vil jeg aller helst vise meg fra min beste side, men det er nettopp derfor jeg velger å dele akkurat dette i stedet for.
Rikke Gunnersen 