Noen av sommerens bortgjemte notater

«Det er som om jeg prøver å skrive meg hel, som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg.»

«Det er de gangene vi i ren og skjær fortvilelse forteller hverandre at vi ikke kan være sammen, at vi ikke hører sammen, at fortiden rev oss i filler og at vi aldri kan bygge det opp igjen – det er de gangene frykten gjør oss til løgnere. Det er de gangene tid ikke finnes, de gangene vi ligger ved siden av hverandre og øynene våre møtes, finner hjem; som om hele verden ligger der rett foran oss og verken noe eller noen kan gjøre oss vondt – det er de gangene vi ikke klare å skjule sannheten – at det er oss to, du og jeg.»

Processed with MOLDIV

«Så strøk han meg over tærne og begynte å gråte idet han innså at han aldri skulle få kile meg igjen. Høre meg le. Han fortalte meg alt det jeg i så lang tid har lengtet etter å høre. Jeg ble sittende å se på han snakke, det var noe godt i å se han gråte, det å se at også han bare er et menneske. Hvis dette skulle bli siste gang jeg så han slik ville jeg huske hver minste lille detalj, jeg våget ikke ta øynene bort fra han. Vi ble sittende å tviholde rundt og på det siste som var igjen av oss.»

«Jeg blir liggende i solen hele dagen, kanskje prøver jeg å brenne han av meg. Er det ikke rart hvordan et savn føles på kroppen? Tidligere i dag satt det en flue på låret mitt, og før jeg rakk å registrere hva det var føltes det i noen sekunder ut som fingertuppene hans.»

«Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser, jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter.»

Så det er dette som er livet

Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt, jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, går videre. Du har hånden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, likevel så full av liv. Du rører ved det urørte i meg, fyller meg med liv jeg ikke visste at fantes, du viser meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter på utsiden. Noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. Hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe så lite som et pusterom i mellom oss, men jeg, jeg vil nærmere. Det er som om vi ikke kan komme nært nok her vi ligger nærere enn noengang. Kom nærmere. Litt til. Enda litt til. Aldri forlat meg.

Processed with MOLDIV

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det holder meg her, de gangene hånden din holder hånden min, i øyeblikk jeg ønsker å forsvinne. Jeg skulle ønske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen, de gangene du ler.

Wildflower

Bakken hadde ikke engang rukket å bli tørr etter all snøen, de hadde så vidt begynt å blomstre opp og igjennom- forbi asfalt, uavhengig av noe annet enn de selv. Fri, fri som fuglen; villblomstene. Denne tidlige vårdagen satt jeg igjen på benken klar til å tatoveres, uten helt å vite hvordan jeg hadde havnet der. Denne gangen som den første rakk jeg ikke helt å tenke meg om fra jeg kom på tanken til jeg en time senere hadde bestilt og dagen etter hadde de på kroppen. Jeg liker det best slik, uventet, lekent, ekte og uredd. 

Mine to første tatoveringer har jeg på venstre side, fordi det de betyr ligger nærmest hjertet, de to andre valgte jeg å ta på høyre side, fordi jeg ønsker å være min egen høyre hånd, samtidig som venninnene mine er lik en hær i beredskap de gangene jeg ikke er i stand til å være det helt alene. Denne gangen ble det evig ved ankelen, for og sammen med noen av mine beste venner. Det skulle egentlig bare bli med den, men plutselig fant jeg meg selv i hver villblomst jeg fikk øye på, og sjeldent har noe føltes så riktig som det. Wildflower. Jeg vil ha mer. Tenk å ha hele livet sitt på kroppen; jeg finner noe vakkert i det.

Processed with VSCO with b1 preset

«I hope you are blessed with a heart like a wildflower. Strong enough to rise again after being trampled upon, tough enough to weather all the summer storms, and able to grow and flourish even in the most broken places.» – Nikita Gill

«Let´s be wildflowers, let our souls be scattered by the wind. Let us grow, wild and free, tall and brave, in the places that we dream, in the places where our longings are filled. Let us grow between the cracks of brokenness, and we will make everything beautiful.» – g.c

Hei.

Herregud. Jeg har helt glemt hvordan jeg gjør dette, samtidig som at det er som om det er en del av meg, som at det ligger plantet i sjela mi. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden du har gjort det, selv om du kanskje er litt rusten til å begynne med. Slik føles det. 

Hei. Jeg har savnet dette, jeg har savnet dere. Jeg har hatt så mye på hjertet og visste aldri helt hvor jeg skulle begynne, derfor gjorde jeg det aldri. Jeg kan ikke huske sist jeg logget meg inn hit. Jeg må stoppe meg selv idet jeg begynner å bla nedover mot eldre innlegg, alt i meg vrenges bare av tanken. Den jenta, den jenta under her, hun reflekterer ikke den jeg er. Hun er for meg helt ukjent. Endeløse innlegg. Tekst på tekst på tekst. Bilder uten sjel. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner sånn igjennom. Jeg ønsket ikke å være alt det, jeg ønsket ikke å være det mennesket jeg var, det mennesket jeg er, derfor sluttet jeg å skrive. 

Processed with MOLDIV

Det jeg skrev ble aldri stort nok for meg, bildene jeg tok ble aldri gode nok. Det var som om jeg gjentok hver eneste setning bare med andre ord. Jeg ville mer. Jeg følte meg fanget i meg selv, og det gjør jeg fremdeles. Et kaos på innsiden av en falleferdig kropp, med et hjerte i opprør og en sjel forvillet bort i motløshet. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter meg. Lett etter mennesket jeg aldri har klart å la slippe frem. Selv i andre lette jeg, og på et tidspunkt fant jeg meg selv i øynene til en annen, og det var som det alltid er livets fineste følelse, men mennesker forsvinner og det er helt greit, alt går over og en dag finnes jeg igjen, bare i en annens. Jeg ville så inderlig ta tilbake motet, uavhengig av hvem jeg er og ikke, jeg ville så gjerne ta tilbake det eneste som noengang kun har vært mitt, men jeg vet ikke om jeg klarer, for i all letingen fant jeg enda mer frykt. Frykten for å aldri nå helt frem, frykten for at andre skal gå lei av meg, slik jeg gjorde.

Processed with MOLDIV

Jeg kan se hjertet mitt slå selv gjennom den tykke genseren. Stemmen er hes og nervøs, jeg leser det jeg skriver høyt for meg selv i håp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid har gjort. Fingrene skjelver idet de beveger seg over tastaturet, og jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er eller hva jeg egentlig prøver og ønsker å være. Tårene hviler i øyenkroken og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg like naken som det jeg gjør nå, men jeg vil likevel bare fortelle dere at jeg vil prøve, om det så blir med dette.

Alt jeg har er mennesker, alt annet har blitt tatt i fra meg, derfor tviholder jeg på hvert eneste menneske jeg har, fordi de for meg er hele livet, men på et tidspunkt ble det livsfarlig de gangene meningen med livet var ute i verden og fant sin. Jeg trenger noe eget. Noe å stå opp til selv på de dagene hvor mitt eneste selskap er meg selv. For å være noe for andre må jeg å være noe for meg selv, akkurat som at jeg ikke kan være noe for meg selv hvis jeg ikke er noe for andre. Jeg må gi meg selv en sjanse. 

Processed with MOLDIV

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å vise dere den nye tatoveringen min. Jeg gleder meg til å fortelle dere om våren jeg gjorde det jeg lovet meg selv å aldri gjøre igjen, og jeg gleder meg til å fortelle om sommeren og om høsten jeg gruer meg sånn til. Jeg gleder meg til å dele notatene jeg har skrevet siden sist, og jeg gleder meg til å være igjen, intet mer, og intet mindre. Hei. Igjen og igjen. Som jeg har savnet dere. Som jeg har savnet meg.

Processed with MOLDIV

Min ufiltrerte sannhet

Jeg valgte å sette dette sammen uten å se det, uredigert- slik det skal være. Jeg håper at den gir noe. 


Tannhjulet – kvalitet – 1080pHD for bedre kvalitet​​

Hadde det bare vært psykisk. Hadde det nå bare vært det. Da hadde det vært opp til meg, og da hadde jeg visst hvor jeg skulle spørre om hjelp. Den fremstilles som det, det snakkes om den som om den er det, respektløst og uvitende, på grunn av andre som utnytter diagnosen og det at ingen vet helt hva den er, hvor den komme fra. Hva med oss som kjemper mot den hver eneste dag? Som har måtte gi fra seg ungdomstiden, og tryggheten om en fremtiden med utdanning og jobb, ikke minst økonomi. Vi valgte aldri dette. Hadde det vært opp til meg hadde jeg vært på landslaget i håndball nå, men det var ikke opp til meg. Jeg ville lekt med tantebarna mine, i stedet for å ligge å høre eller se på, men det er ikke opp til meg.

Nå får jeg blåmerker og smerter i dagevis av å trikse med fotball, av å i noen minutter bare ville være frisk. I møte med gamle og nye leger får jeg igjen og igjen og igjen beskjed om at de ikke kan hjelpe meg, at jeg og mine må finne ut av det selv, og at jeg kanskje burde prøve psykolog, om ikke antidepressiva. Kjære deg, du skulle bare visst hvor mange som deg jeg har møtt, som har fått meg til å gråte utrøstelig i mammas armer fordi jeg ikke makter å leve dette livet mer når de forteller meg at ingenting er galt med meg. Ser de det ikke, mamma? Ser de det ikke? Hvordan kan de ikke se det. Må de bli med meg hjem? De som skal hjelpe oss. Kjære deg, så klart blir en deprimert av å pakke sekken, klar for å gå ut i sola, ut i skogen, klar for livet, men å måtte snu i døra fordi det rett og slett ikke går. Psyken ble syk, men kroppen ble syk først. 

Forandringer fryder

Det skremte flere, kanskje mest de som kjente meg før, som ikke kjenner meg nå, men aller mest skremte det nok deg. Fra en verden vi hadde laget sammen, til en som ikke lignet. Det livsviktige, skjøre og hjerteskjærende forholdet som bygges, rivers og bygges opp igjen mellom og av to mennesker, som forsvinner i det en vokser fra hverandre. Jeg vet at du som meg hadde mange spørsmål, at hjernen din noen ganger kvernet så mye rundt dette at den satt seg fast, på hvem jeg er nå, på om jeg ligner den du en gang kjente, og var så glad i, men likevel forlot. Kanskje, bare kanskje, hadde jeg ikke forandret meg slik, så brutalt og uventet, hadde det ikke vært for nettopp det, det at jeg ble forlatt.

Plutselig våknet jeg bare opp en dag, klar til å ta plass, med store skritt og hevet hode. Klar til å aldri la meg tråkke på, aldri igjen.

Men det betyr ikke at jeg har forandret meg så mye likevel, the boss as lady har alltid vært en del av meg, jeg har bare ikke turt å vise hun frem, jeg har sunket for andre de gangene jeg burde ha reist meg for meg selv. Jeg er fremdeles skjør porselen
Selv om jeg er viktigere for meg selv så betyr ikke det at andre er mindre viktig. Selv om jeg er verdt mer betyr ikke det at de rundt meg er mindre verdt. Selv om jeg setter meg selv høyere betyr ikke det at andre blir satt lavere.

Slipp meg ut

Lungene mine skriker etter luft, det er som om jeg bare puster halvveis, som om jeg kanskje ikke helt vil puste i det hele tatt. Jeg prøver å trekke den dypt, det er nærmest ubehagelig, kan ikke huske sist jeg lot den gå helt ned til magen. Øynene mine lengter etter noe å se på, de trenger noe vakkert, som kan romme meg fra topp til tå i noen dager til. Hjertet mitt lengter etter noe å leve for, noe jeg kan ha for meg selv, noe som ikke avhenger av alle andre. Kroppen min lengter etter hvordan vinden føles i det den slår mot den, hvordan vinden sniker seg opp og igjennom vårens nyinnkjøpte klær. Ansiktet mitt lengter etter solen, solstrålene som fyller meg med det bare de kan, fregner på nesa og liv i kroppen. Før syntes jeg det var et herk å myse, og etter så mange år som uerfaren myser, har rynkene mellom øyenbrynene kommet for å bli, men jeg vil heller ha livets sjarmerende preg i ansiktet, enn sorgens drag. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lengter sånn ut. Ut, ut, ut. Det er ikke det samme å se det innenifra. Det føles ikke like frydefullt å se hvordan skyene, som livet – flyr forbi meg, det er så mye vakrere enn hva sengekanten gir uttrykk for. 

Processed with VSCO with b1 preset

Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Kan de se lengselen i blikket? Tomrommet. Kan de se det? De som finner meg i vinduskarmen, eller de som står ovenfor meg de gangene jeg er utenfor rommets fire vegger. Kan de se det – at jeg i går kveld, og kvelden før der, og kvelden før der igjen, ikke hadde et eneste håp for livet. Jeg var så klar, så klar til å sveve med skyene, fra meg selv og alle jeg elsker, fra livet jeg er så heldig å få leve, og fra livet jeg har fremfor meg, min beste dag har tross alt ikke vært. Kan de se det – hvordan jeg strever etter å lage et liv for meg selv, en kropp, en sjel og et hjerte verdt å bli her for. Kan de se det – frykten for at ingen, selv ikke jeg, kan hjelpe meg. Jeg var så redd, den ene kvelden, så redd, så redd, og denne gangen for meg selv og mørket som hadde bygd seg opp inni meg. Det kom hjelp; en distraksjon, en hånd å holde i, en annen pust enn min egen å lytte til. Men dagen etter var jeg igjen alene, og jeg så ikke annen utvei enn å rømme fra det som har bygget seg et hjem i meg, før det ble for sent. Jeg måtte ødelegge kroppen, for å ikke ødelegge meg selv – jeg måtte ut, ut, ut, til det stedet hvor jeg finner sjelefred nok til å i noen timer makte å leve litt til. Jeg trente, og det skulle jeg aldri ha gjort, men samtidig så ble det eneste valget jeg hadde. Jeg måtte ofre utmattelsen, for å ikke ofre livet, for noe som ikke er verdt det.

Processed with VSCO with b1 preset

Det har for lengst blitt ettermiddag, men jeg vet verken hvilken dag det er eller hva klokka er. Det er så mange av de, de har rukket å bli ferdig med jobb og skole før jeg i det hele tatt har rukket å reise meg. Det er som en annen verden der ute, som om jeg bare står på sidelinjen, kun en tilskuer, det å ha friheten rett utenfor vinduet, fanget i en krigssone. De har solskinn i ryggen, jeg husker så godt hvordan varmen tar tak i ryggraden og gir den nytt liv. De har begynt å kle av seg, vår-jakkene er tatt frem, men akkurat i dag er det mange som har valgt å la jakken ligge hjemme. Nå var det en i shorts og t-skjorte som løp over veien til og med! vågalt, men riktig, akkurat slik skal livet leves – litt på kanten. Noe så godt. Våren, den er her, endelig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er kun noen snøflekker igjen, jeg håper jeg er friskere til gresset blir grønnere og våren setter sitt preg på alle trær og blomster. Jeg håper jeg kan få ligne en blomst, være litt som alt det som falmer for å blomstre igjen. At også jeg med litt solskinn, litt regn og varme vil klare å reise meg igjen.