Mellom linjer og hjerteslag

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før. Jeg gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Du vet den følelsen du har etter en lang dag i feil jobb? Når det er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Litt sånn føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler om å få fri. Leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å overleve og redd for å ikke gjøre det. Hver morgen våkner jeg fra et mareritt og går inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Men vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen og vi skal gjøre det sammen.

Vi liker fordi, men elsker til tross

Vi strever etter å være selvstendige, etter å først og fremst være nok for oss selv. Det er nok mulig – begge deler, men kanskje kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre kan være, eller hva tenker du? Med det mener jeg at vi for eksempel ikke kan påføre den samme smerten, men heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Sånn er det i hvert fall for meg. Det er kanskje der behovet for en flokk kommer frem, at vi trenger hverandre. Vi klarer oss på egen hånd, men har en bedre sjanse hvis vi har hverandre. Delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede, ikke sant?

Vi trenger å være en del av noe, en del av hverandre. Jeg kan ikke se meg selv som det du gjør og du kan ikke se meg som det jeg gjør. Derfor er mitt eget perspektiv, men også andres perspektiv like viktige for at jeg skal kunne utvikle meg og vokse som menneske.

Uansett hva vi måtte føle og mene om oss selv så er vi fremdeles noe for våre nærmeste, slik som de alltid er noe for oss uansett hva. Det har ingenting å si hva vi har eller ikke har, hva vi gjør eller ikke gjør. Det som betyr noe er hvem vi er. Slik holder vi hverandre gående de gangene vi ikke lenger er noe for oss selv. Vi kan miste alt, men aldri flokken vår. Vi finner den alltid i hjertet, og dermed mister vi ikke muligheten til å være. Selv når du ikke trenger deg og jeg ikke trenger meg så gjør noen andre det. De rundt oss har evnen til å se seier der vi selv ser tapte kamper. De har lettere for å se mennesket fremfor prestasjoner.

Dette vet jeg

«Det jeg vet er at jeg er villig til å sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg. Tape og vinne med samme sinn. Det er oss mot problemet, ikke oss mot hverandre. Jeg er ikke redd, ikke med deg. Vi trenger ikke å ødelegge noe som ikke er ødelagt. Blir det ikke oss, så blir det noen andre. Kjærligheten er enkel, men vi gjør den vanskelig. Det jeg vet er at jeg heller vil være med deg enn med noen andre. Det holder for meg.»

Sommerens notater

«Det er som om jeg prøver å skrive meg hel. Som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg.»

«Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser. Jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter.»

«Klokken har akkurat bikket 08:00. Bestevennen min ligger i fotenden, men hun sover enda. Jeg kan høre latter fra rommet ved siden av og lurer på om de har rukket å sove noe i det hele tatt. Vi la oss for bare noen timer siden. Stemmen min er hes og jeg har sommerfugler i magen. Sola sto opp like før vi la oss, det er blå himmel og med vinduet på gløtt kan jeg høre byen som igjen våkner til liv.»

Processed with VSCO with a6 preset

Du er helt inntil, men ikke nær nok

«Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt. Jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, som går videre. Du har hånden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, likevel så full av liv. Du rører ved det urørte i meg, det jeg trodde at var urokkelig. Du viser meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet.

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter på utsiden. Noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. For hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe så lite som et pusterom i mellom oss, men jeg vil nærmere.

Jeg skulle ønske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen. De gangene du ler. Aldri forlat meg.»

Hei

Jeg har nesten helt glemt hvordan jeg gjør dette, samtidig som fingrene beveger seg over tastaturen uten en eneste anstrengelse. Det har jo blitt en del av meg, dette her. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden sist, du er bare litt rusten. Litt sånn føles det.

Jeg har hatt så mye på hjertet, men ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Jeg kan ikke huske sist jeg var her inne. Jeg er ikke klar for å scrolle nedover for å se igjennom gamle innlegg, det gjør fremdeles vondt. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner sånn igjennom.

Et hjerte i opprør med en sjel forvillet bort i motløshet. Hele sommeren har jeg lett, lett etter den jeg trodde at jeg var. Selv i andre lette jeg. I all letingen fant jeg bare enda mer frykt.

Jeg leser det jeg skriver høyt i håp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid gjorde før. Jeg vet ikke hva jeg skal frem til, men jeg vil egentlig bare begynne et sted, prøve igjen. Om det så blir med dette.

Slipp meg ut

Jeg lurer på om de kan se meg, hvis de titter opp og inn vinduet mitt lenge nok. Jeg har endelig klart å flytte meg fra sengen og til en stol jeg har plassert foran vinduet. Det har blitt ettermiddag, våren er her og sola skinner. Det er så mange der ute, de skal fra et sted til et annet. I et annet liv, i en annen verden.

Februar

10. februar 2018:
Så godt det var å se hvordan det kan være. En helg tilbragt i et kollektiv, i byen det som oftes regner. En bestevenn og is til frokost. Dager og netter jeg gjerne skulle sett at ikke tok slutt. Brettspill med mennesker som for litt siden var ukjente. Vi snublet inn døren fra hver vår kant klokken 05 om morgenen. Unge og lovende.

13. februar 2018:
Så er kroppen bare en kropp igjen. Ikke min, men heller ingen andres.

Processed with VSCO with a6 preset