Mellom linjer og hjerteslag

Jeg kan skrive i det endeløse, likevel blir det aldri langt nok. Ingenting vil noengang kunne beskrive det godt nok. Det er som déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet så godt, så godt at jeg har skrevet det før, gjentar hver eneste setning bare med andre ord. Ingen ord blir store nok. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Mellom linjer og hjerteslag.

Processed with VSCO with b1 preset

Du vet den følelsen du har etter en lang dag på jobb? Den hvor det bare er en halvtime igjen og hvert minutt føles ut som en evighet. Du blir tilslutt helt desperat, ikke sant? Kan du ikke bare få gå. Slik føles det, denne hverdagen innenfor disse fire veggene uten distraksjoner, med kun meg selv til selskap. Trygler, trygler om å få litt fri. Leter, leter etter veien ut.

Jeg er redd. Redd for å ikke overleve, redd for å gjøre det. Redd for å sovne, redd for å våkne. Det er som å våkne fra et mareritt og inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.

Processed with VSCO with b1 preset

Vi har vært igjennom dette før, har vi ikke? I morgen skal vi våkne igjen, vi skal gjøre det sammen.

Bli her

En verden full av liv føles livløs så lenge du ikke finner liv i deg selv. Det er sant det du sier om at verden ikke vil forandre seg hvis du ikke er her, livet forblir det samme, men du, du av alle vet. Du av alle vet hvordan et tap føles på kroppen, hvordan det ikke bare tar ett, men flere liv. Du av alle vet at for de du har rørt ved vil alt forandre seg og ingenting vil bli som før, hvis du ikke blir. Derfor, derfor skal du bli. Derfor, derfor trengs du. Derfor, derfor skal du leve. For deg. For de. For alt du er og for alle livene du forandrer ved å være i dem. Du kan ikke forandre hele verden, men for noen er du hele verden.

Tenk, tenk deg, dine beste dager har enda ikke vært.

Vi liker fordi, men elsker til tross

Tenkte, tenke, tenke, og tenke enda litt til, like ubevisst som bevisst. I det siste har jeg viet de fleste av dem til oss mennesker. Reflektert frem og tilbake, gått i og rundt meg selv. Det er kanskje et faktum at vi mennesker er flokkdyr, men jeg har aldri sett det så tydelig som det jeg gjør nå.

Vi strever alle etter å ha det godt alene, etter å være nok for oss selv, og det er fult mulig, men kun til en viss grad. Vi er ikke i stand til å være for oss selv det andre er; vi kan ikke påføre oss selv den samme smerten, og vi kan heller ikke gi den samme gleden. Vi har de siste årene fortalt hverandre at vi ikke kan være noe for andre hvis vi ikke er noe for oss selv, noe som stemmer, men vi kan heller ikke være noe for oss selv hvis vi ikke er noe for andre. Det er der flokkdyret i oss kommer frem, og vi kan ikke rømme fra det uansett hvor hardt vi prøver. Dyr eller ei – vi trenger hverandre. Hvorfor tror du at det gjentatte ganger føles ut som at livet handler om det å finne noen å dele det med? Fordi det gjør det. Livet handler om kjærlighet, fra de, fra deg og fra den ene. Delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbelt glede. Det er bare slik det er, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Drømmejobben du har jobbet så hardt for og nettopp ble tilbudt betyr overraskende og skremmende lite hvis du ikke har noen å dele det med. Favorittmaten smaker ikke lenger like godt alene som med den eller de som gir den smaker du ikke at visste fantes. 

Processed with MOLDIV

Jeg har forstått det slik at vi mennesker avhenger av mestring for å kunne ha det godt, ved siden av kjærlighet, så klart. Selvfølelsen avhenger av det. Mestringsfølelse får vi fra en hel del mer enn vi er vitne om, det er ikke før vi ikke lenger er i stand til å mestre vi forstår hvor viktig hver minste lille følelse av mestring er. Bare det å gå med søpla gir en underbevisst mestringsfølelse, for ingenting av det vi gjør er en selvfølge, vi er tross alt bare mennesker og ingen av oss overlever. Det er ingen tvil i det at vi kan kjenne mestring alene, for det kan vi, men det vil aldri måle seg med mestringen vi får på grunn av, rundt og sammen med andre. 

Slik hjernen vår fungerer nå trenger vi fremdeles bekreftelser fra flokken vår. Vi er en del av noe, vi er en del av hverandre. Her kommer for eksempel sosialemedier inn, et evig kjør etter å være nok. Jeg har kommet frem til det at vi legger energien vår på helt feil sted, ikke at det har vært noen hemmelighet, men jeg har ikke helt klart å forstå det nok til å kunne endre på det, før nå. Hvis du tenker deg om, hva betyr det bildet du var så nervøs for å legge ut i frykt for at det ikke skulle få responsen du ønsket, i forhold til bekreftelsene du får fra noen som står rett foran deg? For meg er det det som betyr noe. De bekreftelsene jeg får fra noe eller noen som ser meg for den og det jeg er, de som vet hvem jeg er fordi de kjenner meg helt ned til grunnmuren, vet hva jeg er laget av og hva som bor i meg. De bekreftelsene som ikke handler om det bildet som kun fanger en liten del av meg, de bekreftelsene som ikke handler om hva jeg gjør eller ikke gjør, men de bekreftelsene som handler om hvem jeg er, til tross, og det jeg mestrer, til tross. Det er kun de som kjenner meg som kan prelle av hvert hudlag og se rett igjennom meg, det er kun de som kjenner til hvert eneste til tross, og de som ikke gjør det kan aldri helt vite hva som bunner i meg, og derfor kan jeg aldri la meg påvirke av noe eller noen som ikke vet, selv ikke de gangene det er jeg som ikke vet og derfor tviler på meg selv, det er der jeg må finne tilbake til flokken, de som alltid vet. 

Processed with MOLDIV

Jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med noen som står i en helt annen situasjon enn det jeg gjør, for jeg kan kun gjøre mitt beste ut i fra min, akkurat som du. Der, der skal og må jeg legge energien min. Vi har gjort det vanskelig for oss selv ved å gjøre det uoppnåelige oppnåelig med skyhøye krav og forventninger, som på flere måter er bra, men på et tidspunkt må vi ta noen skritt tilbake og huske på at det er det minste som er størst, og at det er det vi tror at er uviktig som viser seg å være det viktigste. Det å være et godt menneske er det som betyr noe for meg. For all del, jeg er også bare menneskelig og håper så klart at andre syntes at jeg er vakker, akkurat som at jeg håper at jeg en dag syntes det selv også. Så klart ønsker også jeg å være det mennesket som får den jobben alle vil ha, og jeg som alle andre ønsker å gjøre det umulige mulig og være bedre enn jeg kan være, men alt det ligger på overflaten, det er ikke det som holder meg i live de gangene jeg ikke forstår helt hva jeg gjør her. Det er ikke det som betyr noe de gangene alt har blitt tatt i fra meg og jeg står igjen med ingenting. Det er ikke det som definerer meg som menneske og det som bestemmer om jeg har lyktes eller ikke.

Processed with MOLDIV

Det som holder meg i live de gangene den livløse følelsen av å ikke være noe fyller hvert eneste rom i meg, er det at jeg selv da er noe for andre, slik de alltid vil være noe for meg uansett hva de mister, det er ikke det de har som gjør de dyrebare, men hvem de er. Slik holder vi hverandre i live, slik gir vi hverandre styrke til å bygge oss sterkere, og tid til å være noe også for oss selv igjen. Det at alt kan bli røsket ut av hendene mine, alt utenom flokken, og derfor alt utenom muligheten til å være. At selv på de dagene hvor jeg føler meg uviktig og ubrukelig, og ikke forstår hvordan de orker å ha meg på slep, så trenger de meg, akkurat slik jeg trenger hver eneste en av dem. Det er det som betyr noe. Det er det som betyr noe for meg.

Det at foreldrene mine, søsknene mine, og det at vennene mine, de rundt meg ser seier der jeg ser tapte kamper, fordi de velger å se mennesket det gjør meg til, i stedet for alt det jeg ikke er, det handler det om for meg. Det at mennesket jeg ender opp med å dele livet sammen med ønsker å vise meg frem til hvert menneske vi møter, og nesten sprekker av stolthet fordi han liker meg fordi, men elsker meg til tross, det handler det om for meg. Det å være for andre de gangene jeg ikke er i stand til å være for meg. Det handler det om for meg. Det å dele livet med en flokk, en flokk som gir meg livet i gave hver eneste dag. Det å dele livet med en flokk, en flokk som i et liv fylt av sorg, er glede.

Processed with MOLDIV

Dette vet jeg

«Det jeg vet er at jeg er villig til å sette meg ned og ha de vanskelige samtalene med deg, villig til å ta sjansen og prøve med deg, villig til å kjempe for og sammen med deg. Tape og vinne med samme sinn. Livet er for kort til at frykten skal få styre meg, den har styrt lenge nok og er ikke verdig en slik type makt. Jeg graver ikke lenger i den, den kan bare ligge der pent og pyntelig på overflaten og tro at den skremmer meg. Jeg er ikke redd, ikke med deg.

Tankene som før fylte hele meg er nå bare tanker, jeg vet at hvis jeg lar de være noe annet enn det så vil de bli så mye større enn de trenger å være, og ødelegge det som ikke trenger å bli ødelagt. Blir det ikke oss, så blir det noen andre. Det er enkelt, det er vi mennesker som gjør det vanskelig. Kjærligheten er enkel den, hvis vi lar den, hvis vi slipper. Det jeg vet er at jeg finner meg selv i armene dine igjen og igjen, at det er noe ved deg, noe ved oss som holder meg hos deg, og at jeg akkurat nå heller vil være med deg enn med noen andre, og for meg er det nok.»

Processed with VSCO with a6 preset

Noen av sommerens bortgjemte notater

«Det er som om jeg prøver å skrive meg hel, som om jeg håper at ordene en dag skal fylle meg, slik at jeg ikke lenger har plass og rom nok til deg.»

«Det er de gangene vi i ren og skjær fortvilelse forteller hverandre at vi ikke kan være sammen, at vi ikke hører sammen, at fortiden rev oss i filler og at vi aldri kan bygge det opp igjen – det er de gangene frykten gjør oss til løgnere. Det er de gangene tid ikke finnes, de gangene vi ligger ved siden av hverandre og øynene våre møtes, finner hjem; som om hele verden ligger der rett foran oss og verken noe eller noen kan gjøre oss vondt – det er de gangene vi ikke klare å skjule sannheten – at det er oss to, du og jeg.»

Processed with MOLDIV

«Så strøk han meg over tærne og begynte å gråte idet han innså at han aldri skulle få kile meg igjen. Høre meg le. Han fortalte meg alt det jeg i så lang tid har lengtet etter å høre. Jeg ble sittende å se på han snakke, det var noe godt i å se han gråte, det å se at også han bare er et menneske. Hvis dette skulle bli siste gang jeg så han slik ville jeg huske hver minste lille detalj, jeg våget ikke ta øynene bort fra han. Vi ble sittende å tviholde rundt og på det siste som var igjen av oss.»

«Jeg blir liggende i solen hele dagen, kanskje prøver jeg å brenne han av meg. Er det ikke rart hvordan et savn føles på kroppen? Tidligere i dag satt det en flue på låret mitt, og før jeg rakk å registrere hva det var føltes det i noen sekunder ut som fingertuppene hans.»

«Jeg leter etter fargen på øynene dine i alt jeg ser, jeg lengter etter deg i hvert menneske jeg møter.»

Så det er dette som er livet

Det er fredag. Jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt, jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, går videre. Du har hånden din rundt livet mitt, puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, likevel så full av liv. Du rører ved det urørte i meg, fyller meg med liv jeg ikke visste at fantes, du viser meg alt det jeg ikke visste om kjærlighet.

Processed with VSCO with b1 preset

Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er tjue fingre og fire ben surret inn i hverandre. To hjerter på utsiden. Noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke helt vet om det er plass nok til meg. Hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg. Det er ikke noe så lite som et pusterom i mellom oss, men jeg, jeg vil nærmere. Det er som om vi ikke kan komme nært nok her vi ligger nærere enn noengang. Kom nærmere. Litt til. Enda litt til. Aldri forlat meg.

Processed with MOLDIV

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det holder meg her, de gangene hånden din holder hånden min, i øyeblikk jeg ønsker å forsvinne. Jeg skulle ønske du visste hvor mye det varmer det kaldeste i meg, de gangene vi ler sammen, de gangene du ler.

Wildflower

Bakken hadde ikke engang rukket å bli tørr etter all snøen, de hadde så vidt begynt å blomstre opp og igjennom- forbi asfalt, uavhengig av noe annet enn de selv. Fri, fri som fuglen; villblomstene. Denne tidlige vårdagen satt jeg igjen på benken klar til å tatoveres, uten helt å vite hvordan jeg hadde havnet der. Denne gangen som den første rakk jeg ikke helt å tenke meg om fra jeg kom på tanken til jeg en time senere hadde bestilt og dagen etter hadde de på kroppen. Jeg liker det best slik, uventet, lekent, ekte og uredd. 

Mine to første tatoveringer har jeg på venstre side, fordi det de betyr ligger nærmest hjertet, de to andre valgte jeg å ta på høyre side, fordi jeg ønsker å være min egen høyre hånd, samtidig som venninnene mine er lik en hær i beredskap de gangene jeg ikke er i stand til å være det helt alene. Denne gangen ble det evig ved ankelen, for og sammen med noen av mine beste venner. Det skulle egentlig bare bli med den, men plutselig fant jeg meg selv i hver villblomst jeg fikk øye på, og sjeldent har noe føltes så riktig som det. Wildflower. Jeg vil ha mer. Tenk å ha hele livet sitt på kroppen; jeg finner noe vakkert i det.

Processed with VSCO with b1 preset

«I hope you are blessed with a heart like a wildflower. Strong enough to rise again after being trampled upon, tough enough to weather all the summer storms, and able to grow and flourish even in the most broken places.» – Nikita Gill

«Let´s be wildflowers, let our souls be scattered by the wind. Let us grow, wild and free, tall and brave, in the places that we dream, in the places where our longings are filled. Let us grow between the cracks of brokenness, and we will make everything beautiful.» – g.c

Hei.

Herregud. Jeg har helt glemt hvordan jeg gjør dette, samtidig som at det er som om det er en del av meg, som at det ligger plantet i sjela mi. Du glemmer ikke hvordan du sykler de gangene det er lenge siden du har gjort det, selv om du kanskje er litt rusten til å begynne med. Slik føles det. 

Hei. Jeg har savnet dette, jeg har savnet dere. Jeg har hatt så mye på hjertet og visste aldri helt hvor jeg skulle begynne, derfor gjorde jeg det aldri. Jeg kan ikke huske sist jeg logget meg inn hit. Jeg må stoppe meg selv idet jeg begynner å bla nedover mot eldre innlegg, alt i meg vrenges bare av tanken. Den jenta, den jenta under her, hun reflekterer ikke den jeg er. Hun er for meg helt ukjent. Endeløse innlegg. Tekst på tekst på tekst. Bilder uten sjel. Det var ikke mer igjen av meg og det skinner sånn igjennom. Jeg ønsket ikke å være alt det, jeg ønsket ikke å være det mennesket jeg var, det mennesket jeg er, derfor sluttet jeg å skrive. 

Processed with MOLDIV

Det jeg skrev ble aldri stort nok for meg, bildene jeg tok ble aldri gode nok. Det var som om jeg gjentok hver eneste setning bare med andre ord. Jeg ville mer. Jeg følte meg fanget i meg selv, og det gjør jeg fremdeles. Et kaos på innsiden av en falleferdig kropp, med et hjerte i opprør og en sjel forvillet bort i motløshet. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter meg. Lett etter mennesket jeg aldri har klart å la slippe frem. Selv i andre lette jeg, og på et tidspunkt fant jeg meg selv i øynene til en annen, og det var som det alltid er livets fineste følelse, men mennesker forsvinner og det er helt greit, alt går over og en dag finnes jeg igjen, bare i en annens. Jeg ville så inderlig ta tilbake motet, uavhengig av hvem jeg er og ikke, jeg ville så gjerne ta tilbake det eneste som noengang kun har vært mitt, men jeg vet ikke om jeg klarer, for i all letingen fant jeg enda mer frykt. Frykten for å aldri nå helt frem, frykten for at andre skal gå lei av meg, slik jeg gjorde.

Processed with MOLDIV

Jeg kan se hjertet mitt slå selv gjennom den tykke genseren. Stemmen er hes og nervøs, jeg leser det jeg skriver høyt for meg selv i håp om at det skal gi mer mening, slik som jeg alltid har gjort. Fingrene skjelver idet de beveger seg over tastaturet, og jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er eller hva jeg egentlig prøver og ønsker å være. Tårene hviler i øyenkroken og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg like naken som det jeg gjør nå, men jeg vil likevel bare fortelle dere at jeg vil prøve, om det så blir med dette.

Alt jeg har er mennesker, alt annet har blitt tatt i fra meg, derfor tviholder jeg på hvert eneste menneske jeg har, fordi de for meg er hele livet, men på et tidspunkt ble det livsfarlig de gangene meningen med livet var ute i verden og fant sin. Jeg trenger noe eget. Noe å stå opp til selv på de dagene hvor mitt eneste selskap er meg selv. For å være noe for andre må jeg å være noe for meg selv, akkurat som at jeg ikke kan være noe for meg selv hvis jeg ikke er noe for andre. Jeg må gi meg selv en sjanse. 

Processed with MOLDIV

Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å vise dere den nye tatoveringen min. Jeg gleder meg til å fortelle dere om våren jeg gjorde det jeg lovet meg selv å aldri gjøre igjen, og jeg gleder meg til å fortelle om sommeren og om høsten jeg gruer meg sånn til. Jeg gleder meg til å dele notatene jeg har skrevet siden sist, og jeg gleder meg til å være igjen, intet mer, og intet mindre. Hei. Igjen og igjen. Som jeg har savnet dere. Som jeg har savnet meg.

Processed with MOLDIV

Min ufiltrerte sannhet

Jeg valgte å sette dette sammen uten å se det, uredigert- slik det skal være. Jeg håper at den gir noe. 


Tannhjulet – kvalitet – 1080pHD for bedre kvalitet​​

Hadde det bare vært psykisk. Hadde det nå bare vært det. Da hadde det vært opp til meg, og da hadde jeg visst hvor jeg skulle spørre om hjelp. Den fremstilles som det, det snakkes om den som om den er det, respektløst og uvitende, på grunn av andre som utnytter diagnosen og det at ingen vet helt hva den er, hvor den komme fra. Hva med oss som kjemper mot den hver eneste dag? Som har måtte gi fra seg ungdomstiden, og tryggheten om en fremtiden med utdanning og jobb, ikke minst økonomi. Vi valgte aldri dette. Hadde det vært opp til meg hadde jeg vært på landslaget i håndball nå, men det var ikke opp til meg. Jeg ville lekt med tantebarna mine, i stedet for å ligge å høre eller se på, men det er ikke opp til meg.

Nå får jeg blåmerker og smerter i dagevis av å trikse med fotball, av å i noen minutter bare ville være frisk. I møte med gamle og nye leger får jeg igjen og igjen og igjen beskjed om at de ikke kan hjelpe meg, at jeg og mine må finne ut av det selv, og at jeg kanskje burde prøve psykolog, om ikke antidepressiva. Kjære deg, du skulle bare visst hvor mange som deg jeg har møtt, som har fått meg til å gråte utrøstelig i mammas armer fordi jeg ikke makter å leve dette livet mer når de forteller meg at ingenting er galt med meg. Ser de det ikke, mamma? Ser de det ikke? Hvordan kan de ikke se det. Må de bli med meg hjem? De som skal hjelpe oss. Kjære deg, så klart blir en deprimert av å pakke sekken, klar for å gå ut i sola, ut i skogen, klar for livet, men å måtte snu i døra fordi det rett og slett ikke går. Psyken ble syk, men kroppen ble syk først.