«Det er fredag og jeg kan skimte solen bak gardinene. Vinduet står på gløtt. Jeg blir liggende å lytte til livet som fortsetter, som går videre. Du har hånden din rundt livet mitt og puster meg varmt i nakken. Du er så fredfull der du ligger, men likevel så full av liv.
Det er som om hele verden finnes akkurat her. Som om meningen med livet er to mennesker surret inn i hverandre. Jeg har hjertet på utsiden, og noen ganger rommer du så mye i meg at jeg ikke vet om det er plass nok til meg. Hva om jeg blir så glad i deg at jeg trenger deg.
Jeg har nesten glemt hvordan jeg gjør dette. Samtidig som fingrene beveger seg over tastaturet uten en eneste anstrengelse. Det har blitt en del av meg, det her. Vi glemmer ikke hvordan vi sykler selv om det er lenge siden sist. Litt sånn føles det.
Jeg har mye på hjertet, men vet ikke hvor jeg skal begynne (eller om det er et poeng å begynne i det hele tatt). Jeg kan ikke huske sist jeg var her inne. Jeg er ikke klar for å se tilbake. Det gjør fremdeles vondt. Det var ikke mer igjen av meg og det kan alle se. Hele sommeren har jeg lett. Lett etter den jeg trodde at jeg var, men jeg fant meg ikke.
Jeg vet ikke hva jeg skal frem til, men jeg vil egentlig bare begynne et sted. Prøve igjen, om det så blir med dette.
Jeg tror at jeg alltid har hatt en form for skrivesperre. Jeg slutter å skrive når jeg har det bra og jeg slutter å skrive når jeg har det dårlig. Dette året har til nå vært en berg- og dalbane mellom de to: leve for alltid eller ikke i det hele tatt.
Det føles som en déjà vu hver gang jeg begynner. Jeg vet at jeg har skrevet det før, bare med andre ord. Det er som om jeg leter etter svar, etter mening. Som om jeg prøver å skrive meg hel.
Hver morgen våkner jeg fra et mareritt og går inn i et annet. Jeg kan ikke rømme.
«Hold meg», hvisker jeg i det vi går lange steg i høye hæler. Vi går på lang, lang rekke. «Hold meg», hvisker jeg igjen, og før jeg vet ordet av det går vi alle hånd i hånd. Jeg har en på hver side og aldri har de holdt meg hardere enn det de gjør nå. «Hardere», hvisker jeg. «Hardere.» Det føles ut som at jeg skal forsvinne mellom armene på dem, men de holder så hardt at de nærmest bærer meg. Jeg er ikke helt sikker på hvor det har blitt av hjertet mitt, det dunker i hele meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. «Vi har deg» hvisker de. De har bestemt seg. Jeg kan bare falle så lang eller kort jeg er – først og fremst liten akkurat nå. For uansett hvor mange ganger jeg mister meg selv til synet av deg, så kommer de løpende. Tar tak i armene mine og drar meg opp. For livet det går videre og tiden leger alle sår, og i mellomtiden må jeg plastre på og rive av om hverandre. Jeg skal falle og jeg skal fly.
Jeg husker ikke hvor, men jeg leste en gang at vi ikke slutter å elske solen bare fordi vi ikke ser eller føler den. Litt sånn er det med mennesker vi har elsket også.
Min trygge havn. Roen som fulgte ved å vite at jeg alltid kunne seile hjem, når bølgene ble for store og jeg for liten. I armene dine var jeg beskyttet mot enhver tsunami. Vi bygget oss tak over hodet og brukte det vi hadde for å lage et hjem. Vi trengte ikke mer enn hverandre. Din kropp inntil min kropp for å holde varmen. Kyssene mettet både tørste og sult. Du ble min overlevelse, mitt anker. Men plutselig en dag sto du ikke lenger og vinket meg hjem. Havnen var ikke annet enn knuste plankebiter, og jeg ble sendt til sjøs uten redningsvest og med hull i båten.
Vår kjærlighet strakk aldri helt til, men lenger enn noe annet. Du var glad i meg på din måte og jeg var glad i deg på min. Vi fant aldri helt balansen. Vi elsket hverandre akkurat litt for mye, men ikke nok. Du trengte meg og jeg trengte deg, men det skulle aldri bli oss. Vår relasjon var preget av forskjellige språk. Vi kunne spilt hverandre gode, men fortiden tok oss igjen og satt oss ut av spill. Likheter ble svakheter og i stedet for å vokse sammen vokste vi ifra.
«Du kom tilbake, i drømmen som i virkeligheten. Dynen er klistret til kroppen og kinnene glovarme. Jeg kunne se meg selv utenfra og jeg fremstår uten respekt for meg selv. Det er bare det at når du ser på meg med det blikket du kun har for meg, og forteller meg at du elsker meg óg… Da klarer jeg ikke å la være.
På savn bygger jeg en falsk virkelighet, et menneske som ikke eksisterer. Det er ikke rettferdig ovenfor noen av oss. Jeg er mer opptatt av at du skal like meg enn at jeg skal like deg. Det er kanskje det som kalles «en hekt». Det at jeg ønsker å være rett for deg, men glemmer å kjenne etter om du er rett for meg. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å leve med meg selv, når du ikke gjorde det.
Du vet ikke hvordan det er å bli og jeg vet ikke hvordan det er å gå. Det er sånn vi er ulike; Du tenner lys for så å slukke de igjen. Jeg blåser liv i glør som ble til aske for lenge siden.»
«Klokken er over midnatt og nå som mørket har omfavnet det utenfor, kan jeg like gjerne la det omfavne meg også. Jeg forteller han om alt det jeg vet om meg selv som ikke kan bli elsket av et annet menneske. Likevel sitter han og ser på meg som om jeg er hele verden, og enda litt til. Han forteller meg om den han trodde at jeg var og følelsen det gir han å vite at jeg er enda mer. Ingenting har noengang gjort meg mer redd enn akkurat dette. For kanskje er det jeg som må forlate han, før han rekker å forlate meg.»
«Før visste vi alt og nå vet vi ingenting om hverandre. Nå er vi bare to mennesker som møter hverandre og det som en gang var, gjennom blikkene som finner hjem idet vi haster, snubler og andre ganger somler forbi hverandre. Langs den veien vi trodde at vi skulle gå sammen, men som vi nå går hver for oss. Ingen andre vet hva de blikkene bærer. Det vil alltid leve i oss.
Jeg elsker deg ikke sånn som jeg elsker han eller sånn som jeg elsker henne, men jeg elsker deg sånn som jeg elsker deg. Litt annerledes enn før. I en annen form, på en annen måte. Men elsker deg, det gjør jeg. Jeg lovet deg jo det. Jeg har ikke glemt deg, jeg bare later som.
Wow. For et eventyr dette ble! Noe som for andre kanskje er lite, men som for meg ble veldig, veldig stort. Det å reise på egen hånd, med det som føltes ut som et helt liv pakket ned i sekken.
I mange år har jeg lett, men jeg har ikke funnet meg noen steder. Da jeg satt der mellom majestetiske fjell og blågrønt hav helt alene fant jeg plutselig det jeg så lenge har lett etter.
På en eller vanlig mandag bestemte jeg meg for å reise på tur. Jeg hadde tenkt meg opp på Hardangervidda for å sykle Rallarvegen. Det var meldt dårlig vær og sist vi syklet der var det meldt strålende sol, men vi ble møtt av alle årstidene på én gang. Jeg bestemte meg derfor for å reise dit solen skulle skinne mest den kommende uken, og det viste seg å være i Lofoten. På et blunk hadde jeg bestilt en enveis billett: Oslo – Bodø – Leknes allerede på torsdag, og før jeg visste ordet av det satt jeg på flyet. Et flybytte og en taxitur senere kom jeg frem til første overnattingssted. Jeg kom frem til midnattsol, og av alt det vakre jeg har sett så er dette det vakreste. Det var faktisk så vakkert at jeg endte opp med å sove der hver natt.
Å våkne til lyden av havet som slår mot land, sand mellom tærne og sauer som står rett utenfor teltet gjør noe med deg. Det gjorde i hvert fall noe med meg. Det skal sies at jeg gråt mye på denne turen, både på godt og på vondt.
På andre siden av fjellet fra Uttakleiv ligger Hauklandstranda. For å komme dit måtte jeg gå gjennom tunellen, men heldigvis var det refleksvester i postkassene på hver side. Sekken var så tung at jeg ikke klarte å løfte den opp på ryggen selv. Jeg lente den over på store steiner for å få den på, så tuslet jeg over til den andre siden. Jeg ble møtt av mennesker som spiste is, badet og spilte volleyball. Da jeg skulle gå min første topptur (i livet) hadde jeg ingen steder å legge utstyret mitt, så jeg måtte bare legge det fra meg og håpe at ingen ville ta det. Toppturen ble som forventet utfordrende, men jeg tok det med ro og koste meg hele veien. Jeg ble møtt av en helt surrealistisk og vanvittig utsikt på toppen.
En av dagene fikk jeg skyss av familie fra Leknes til Svolvær, og der sto kajakk for tur. Jeg padlet sammen med en instruktør, en fransk familie og et eldre amerikansk ektepar. For en koselig gjeng vi ble og for en tur vi hadde. Norge på sitt absolutt fineste! Fire timer ute på havet og lunsj på en tilfeldig strand. Det blir faktisk ikke bedre.
Planen var å bli i Svolvær over natten, men da jeg fikk mulighet valgte jeg å reise tilbake til Uttakleiv. Det endte opp med å bli siste natt i mitt kjære Lofoten, da kroppen ikke strakk til og været snudde.
Jeg har familie som bor i Tromsø, og da jeg fikk muligheten til å bli med dit valgte jeg å utfordre meg selv med det siste som var igjen av krefter, og tok en beslutning om å bli med til Nordens Paris. Det var kanskje ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at turen skulle bli, men det endte opp med å være riktig avgjørelse og jeg fikk et nytt lite eventyr ut av det.
I Tromsø overnattet jeg på en camping før siste natt ble tilbragt hos familie. Det regnet og var gjørmete, og hele teltet ble invadert av alle mulige insekter. Likvel føltes det ut som luksus, fordi det var første gang på turen at jeg hadde tilgang på annet enn utedo. Det var kaldt, men det gjorde ingenting da jeg kunne dusje i varmt vann (selv om jeg måtte unngå å vaske håret for å ikke bli for kald til natten). Endelig hadde jeg også mobildekning og mulighet til å lade powerbank. Jeg ble der i to døgn, mellom buskas og regnbyger, men misforstå meg rett: det var helt nydelig. Jeg tok blant annet turen opp til Fjellheisen, hvor jeg fikk se Tromsø i panoramautsikt. Rosa fjelltopper med et snev av snø er ikke noe en østlending tar for gitt, og jeg ble sittende i mange timer.
Takk, Lofoten og Tromsø for alt dere ble for meg. Og takk til alle som hjalp meg på veien, kjente og ukjente. Jeg er evig takknemlig.
Jeg fant meg selv på veien gjennom Slottsparken og opp mot Hegdehaugsveien. Gress og asfalt som fletter seg inn i hverandre. Bort fra det gamle og på vei mot det nye. Nedover Grunerløkka, forbi restauranter og bakgårder som yrer av liv. Kanskje er det dette jeg har lett etter, dette jeg har manglet. Det er her jeg blomstrer. Jeg må bare huske å vanne, for ingen blomster kan spire og gro uten vann, men det finnes heller ingen som blomstrer hele året.
Rikke Gunnersen 