Rikke Gunnersen

Jeg klarte det ikke, ikke denne gangen heller. Jeg måtte slutte på videregående. Jeg vet at det er det eneste rette, men det føles ikke sånn. Ikke nå.

Denne høsten er det fire år siden. Fire år siden livet ble snudd opp ned. Nå har livet mistet farge, men jeg ser det likevel klarere enn det jeg gjorde før. Kunnskap er mer enn det som står på tavla. Ikke visste jeg at smerte kunne gjøre så vondt og ikke visste jeg at glede kunne gjøre så godt. Nå vet jeg at lyset finnes også i mørket.

De sier at det hjelper å være glad, så jeg prøver. Det er klart at det hjelper å være glad, men det er en reell frykt å undre seg om dette er for resten av livet. Det betyr ikke at jeg ikke smiler når jeg kan. Det var bare ikke dette jeg så for meg at livet skulle bli, skulle være. Jeg trenger tid til å vende meg til det. Gi meg tid, vær så snill.

I noen timer fikk jeg være akkurat det jeg er. På skoleball, omgitt av mine beste venner. En helt vanlig ungdom. Et sted hvor bekymringene ikke var større enn hvem som skulle danse med hvem. Jeg lo som om ingenting kunne stoppe meg. I noen timer fikk jeg hører til.

Jeg er helt overveldet. Tenk at dere har tatt dere tid til å lese om meg, om historien min. Artikkelen ble også delt i andre nettaviser. Jeg er takknemlig for at den strakk seg lenger enn jeg har klart på egen hånd. Det er så viktig for meg å gi andre en mulighet til å forstå, og ikke minst gi den som føler seg alene et sted vi kan være sammen. Jeg håper at dette kan bidra til at flere ønsker svar og at vi sammen kan finne hjelp.

Dere varmer hjertet mitt med alle de fine ordene deres. Dere rører meg helt enormt. Takk for alle tilbakemeldinger på artikkelen som ble skrevet om meg. Det er på grunn av dere at jeg deler. Takk for at det får bety noe for dere.

Du kan lese den HER!

I natt er en sånn natt jeg heller vil ligge våken. Ikke ta sjansen på å lukke øynene. Bare kjenne tårene triller, en etter en. For hva møter meg når jeg lukker øynene? Virkelighetsnære mareritt som prøver å fortelle meg noe? De som holder meg våken selv i drømmene.

Jeg hører latter i etasjen under. Jeg er redd for å gå ned. Redd for hvordan de vil reagere når de ser meg. Jeg vil ikke ødelegge den gode stemningen. Jeg vet at jeg er blek. Trappene knirker for mye til at jeg ikke kommer til å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg vil ikke at de skal se meg. Jeg vil bare være der sammen med dem.