Onsdag:
«Vi kan nå etter evaluering konkludere med at du ikke har cfs/me, men det er ingen tvil om at du er syk av utmattelse», sa legen i telefonen. I det sekundet stoppet verden opp og den har stått stille siden. Fange i egen kropp, dømt til livstid. Uansett hvor hardt jeg river og sliter i sprinklene, uansett hvor høyt jeg skriker så slipper jeg ikke ut. Uten svar på hvorfor jeg er her og hvordan jeg kan rømme.
Torsdag:
I dag ble saken gjennomgått på nytt. Fordi legen (med flere) mente at konklusjonen som ble tatt i går var feil.
Fredag:
I dag fikk jeg igjen en telefonen fra legen. Denne gangen konkluderte de (dvs: ernæringsfysiolog, fysioterapeut, psykolog, ergoterapeut, lege og professor) med at det er cfs/me jeg har. De gikk igjennom informasjonen de har om meg og møtene hver enkelt har hatt med meg (med unntak av professoren, som til tross for det tar den endelige avgjørelsen) og diskuterte seg frem til at Crohns sykdom ikke har noe med min utmattelse å gjøre. Det har blitt diskutert om det er mulig å ha cfs/me ved siden av en annen diagnose, og fordi jeg har Crohns ble saken min vurdert på grunnlag av det ved første evaluering.
Selv om jeg nå har en diagnose føler jeg på det samme som jeg gjorde for en time siden, og for 7 år siden. Jeg håpte at det ville være en lettelse, men egentlig så er ingenting forandret. I hvert fall så føles det ikke sånn nå. For det er faktisk ikke sånn at jeg plutselig en dag kan våkne opp frisk, selv om noe i meg aldri helt slutter å håpe det. Dette er en bekreftelse på akkurat det. Nå må jeg akseptere 7 år har gått til dette og at det mest sannsynlig blir flere.
- Kommentar
-
Abonner
Abbonert
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
Rikke Gunnersen 
Irriterende at jeg aldri kommer på de riktige ordene, om det i det hele tatt finnes noen riktige ord, men jeg vil så gjerne bare si at jeg beundrer deg så masse og heier så masse at du aner ikke engang. Unnskyld for at jeg sier det, jeg vet hvor irriterende det er i blant, men jeg sier det likevel, det skal bli bedre. Husker når jeg fikk diagnosen så ble jeg så ille dratt mellom den lettelsen av å ha en diagnose og den fortvilelsen ved at en diagnose på papiret ikke faktisk gjør sykdommen bedre. Gråt hele veien hjem fra fredrikstad sykehus til sarpsborg i fortvilelse over at det ikke var noe legene kunne gjøre for meg, at jeg bare måtte leve med det og vente på bedre tider. Jeg vet så innmari godt hvordan du har det og jeg føler så med deg. Sender klem etter klem etter klem og gode tanker og ønsket om at morgendagen byr på noe bra, om det så ikke er noe større enn en kattevideo på youtube. Glad i deg, vakreste, sterkeste og flinkeste Rikke ❤
LikerLiker
Otilie S: Du kommer alltid på de riktige ordene, vennen min, alltid, you never fail. Jeg beundrer deg, og jeg er så glad for at vi kan følge og heie på hverandre, jeg er så heldig som har fått deg i livet mitt. Jeg vet at du vet, og det gjør så vondt at du vet, men jeg vet også at du skal ta knekken på det en dag, og at du skal få leve livet du fortjener. Sender mange klemmer, gode tanker og masse kjærlighet til deg. Glad i deg, du med et så stort og vakkert hjerte ❤
LikerLiker
Du er best❤️ Vår kloke, tapre, sterke, vakre datter❤️ Kom hjem og skrik. Det er lov , og det er nødvendig❤️
LikerLiker
mamma: Du er det best du, mamma ❤
LikerLiker
Takk. Takk for at du setter ord på det umulige. Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det hele. Ingen ting jeg ønsker for min værste fiende, og aller minst fine folk, som deg. Livet er ingen lek, men det er nå en gang sånn. Og det er lov å være lei seg og fortvilet, ja det er som din mor sier helt nødvendig!!
LikerLiker
Åse: Takk for at du leser, bryr deg og kommenterer, du vet du og forståelsen betyr mye. Får vondt av at du kjenner deg så alt for godt igjen, skulle så inderlig ønske du ikke gjorde det. Tenker og heier på deg. Håper du har gode dager. Du som alltid vil være råere enn sushi
LikerLiker